Nylig så jeg den kritikerroste norske (beinknuservoldelige) actionfilmen Izzat på kino (bare hør lyden som ledsager åpningen av filmens hjemmeside, så får du en idé om voldsnivået).

Den traff meg i hjertet og hodet, og er noe av det bedre jeg har sett av norsk film på svært lenge. Særlig er foto, klipp og bruk av musikk meget bra, men også manusets autensitet og hovedrolleinnehaver Emil Mawras intense nærvær på lerretet bidrar til god film. De er mange som har brukt lang tid på å lage denne filmen, for å sikre nettopp troverdigheten i en historie som aldri før er blitt fortalt i Norge. Og resultatet sitter i deg i lang tid.

Men én ting plaget meg voldsomt under hele filmen: Den intenst basstunge voiceoveren til Zahid Ali (som forøvrig ble “avslørt” av VG etter at filmen selv prøvde å gi inntrykk av stemmen tilhører den engelsk-norske skuespilleren Mawra). Voiceover kan fungere – men da som et absolutt nødvendig supplement til filmens historie. I Izzat gjør den ikke annet enn å legge seg fortyrrende over det man selv ser og opplever på lerretet. Resultatet er at man frarøves sin egen opplevelse og tolkning av det man ser – som jo nettopp er en stor del av gleden ved å se film.

Den nydelige åpningsscenen skildrer to unge, pakistanske brødre som går nedover gaten på Grünerløkka med sin far, og stadig må stoppe opp å vente til det kjedsommelige på faren, som hilser og prater med alt og alle – og deretter drar guttene med inn i en klesbutikk, der de desperat prøver å overtale faren til å gi dem Levis jeans – framfor rosa cordbukser på tilbud (som de ender opp med). Tidskoloritten fra tidlig 80talls-Oslo på løkka er perfekt gjenskapt, og hele filmen og stemningen kunne virkelig ha satt seg i meg nettopp med dette – hadde det ikke vært for Alis invaderende og overforklarende voiceover som i detalj forteller oss hva som skjer og hva guttene tenker og føler.

I filmens sluttscene får man “endelig” en slags forklaring på hele grepet med voiceover – at det er nettopp den historien denne stemmen har fortalt – som er den hovedpersonen har gjengitt for en sosionom på Ullersmo, som skal vurdere om vår mann er klar for friheten og har tatt inn over seg det som er skjedd ham i livet.

At denne altoverskyggende fortellerstilen kan se ut til å være valgt for å kunne avslutte med dette – forsåvidt ganske gode – dramaturgiske poenget – er en fattig trøst, og mest ironisk, for en film som – uten voiceover – virkelig kunne ha dratt oss inn i dette gangsterhelvetet og etterlatt oss enda litt mer berørt – på våre egne premisser. Menneskene på lerretet blir fjernere for de i salen, med en basstung ‘vegg’ stående å mase midt i veien.