Det skulle være en enkel ting å kombinere:
Å gå ned en flytrapp – og vinke. Men for George W. Bush gikk det visst veldig galt da han som nyinnsatt president prøvde seg på dette; den lille mannen med de enda mindre øynene snublet og falt (ikke ulikt slik han fortsatte sitt politiske virke).

Men multitasking har aldri vært menns sterke side, og Bush-historien er bare et lite knisefnise-eksempel et “svakt” kjønn fristes til å avvæpne med når hun skal markere seg litt. For vi utøver nemlig helt uanstrengt mange gjøremål samtidig; å strikke, spise, drikke vin, diskutere krig og fred og sånn med venninner mens bakhodet planlegger barnebursdag er, som ett eksempel, helt uproblematisk for kvinner.

Også i mange komplekse arbeidssituasjoner kommer multitasking godt med – uten at det har gavnet kvinner spesielt av den grunn. Nå sniker likevel slike talenter seg fram som stadig mer etterspurte også i arbeidslivet, og ikke bare til bruk i syklubb eller bak kjøkkenbenk. Så mens kvinner tar stadig nye markedandeler på menns enemerker med sine feminine egenskaper, snakker man til stadighet bekymret om mannsrollens skjebne, og om at guttene i den oppvoksende slekt ikke henger med i verken det ene eller andre som jenter.

Men nå har håpet meldt seg, i form av forfatteren Steven Johnsons teorier om godene ved moderne pop-kultur og nytten av TV-programmer, filmer og dataspill. Ikke bare som supplement til den tradisjonelt hyllede boklærdom, men som tildels overlegen bøkenes verden. Ifølge Johnsons referanser skal påvirkningen av innholdet i popkulturen ha brakt med seg en jevn IQ-stigning i berørt befolkning gjennom de siste par generasjoner.

Johnson vurderer særlig dataspill som så komplekse at den type deltagelse og bruk av intelligens som kreves av utøveren av disse gir en helt annen utvikling av hjernen enn hva lesing av en bok bidrar til. Et dataspill krever aktiv deltagelse gjennom mange parallelle oppgaver, utfordringer og problemstillinger som kun løses gjennom strategisk tenkning, utforsking, prøving og feiling. Blant annet.

Og det er her utvikling av multitasking kan ha sett dagens lys på gutterommet. For når Junior legger boka under puta straks mor er ute av rommet, og drar fram joysticken på PS2 for enten å knekke koder i Harry Potter-spillet, seire i Rally Monte Carlo, eller erobre verden i Civilization, ruller hjernen i gang mer drivstoff for fremtiden hans enn passiv stillelesing av en bok kanskje ville klart. Stadig ifølge den samme Johnson.

Som setter det hele på spissen, men fascinerer med sin argumentasjon og et etterlengtet forsvar for en hel kultur, som stort sett er blitt avfeid og disset som uintelligent, overfladisk og voldutløsende. For det er åpenbart at bøker og lesing ikke appelerer til alle, og at man altfor ensidig fokuserer på den overlegne verdien av dette i forhold til TV, film, dataspill – og ikke minst vanlig lek. Så lenge vi liker en tankegang om at vi alle er forskjellige og egner oss til ulike ting, er det også vesentlig å få øynene opp for at det finnes mange veier til Rom.

Min Ebba er i dag som 11-åring et sammensatt vesen som resultat av en ekstrem appetitt på både bøker og dataspill, men hvor man ser tydelig at de to har påvirket helt ulike sider ved hennes ferdigheter og interesser. Å se på f.eks. Lost med alle sine parallelle historier og skjebner, tallkoder og teorier er for henne åpenbart mer givende og bedre mat for hjernen enn en slapp episode av den trad’e en-linjes-dramaturgien i Columbo eller Canon som vi snek oss til å se på som barn.

Så for de som faller utenfor bøkenes fantastiske verden, og erstatter den med mer elektriske deler av popkulturen, er det håp for at multitaskingen som kreves i disse, utvikler en hel generasjon av problemløsere. For noen kom denne nyheten dog litt seint. Min mann sliter litt når han må føre en samtale med meg mens han samtidig skal sette på kaffen, ta ut av oppvaskmaskinen, eller sette på en videofilm for vesla. Men han er ganske god til både å se fotballkamp på TV og drikke øl samtidig – enda han ikke spiller dataspill. Men han er generelt rimelig glad i popkultur da!

Les Malcolm Gladwells omtale av Steven Johnsons bok “Everything Good Is Bad For You” (The New Yorker).

Så har min vakre lille førstefødte spadd unna 11 år av livet sitt! Når jeg ser på henne og alt hun er blitt skjønner jeg at det nødvendigvis er gått noen år siden hun hadde form av småtass med smokk og bleie. Men noe i meg skriker likevel ‘hjelp!’ når jeg ser an min egen utvikling og gjøren og laten i de samme årene, og ikke helt finner igjen den samme bratte læringskurve og formøkningen dagens bursdagsbarn har hatt.

Men min glede over gaven Ebba skulle få var desto større i dag! Flysendt fra Shanghai via Amsterdam kom den lille, hvite 12tommers iBooken fram akkurat i tide til bursdagsferiring i dag, og gjett om Ebba har vært nysgjerrig! Og jeg om mulig, enda mer, på hennes reaksjon på familiens superhemmelige spleiselag. Og Ebba ble strålende glad og lykkelig (bildet). Jeg kan ikke tenke meg noen som fortjener sin egen lille mac mer enn henne, som i de siste ukene både er blitt superbruker på Skrivebua og mest leste blogger på SOL.

Den erfarne mac-mor gikk likevel bedrevitende i gang med introduksjonstips om bruk og nyttegjøring av vidunderet. Halvveis ut i foredraget om fortreffeligheten ved programmers hjelp-sider, gikk det opp for meg: Dette kom Ebba til å finne ut av mye kjappere, bedre og mer tilpasset sine behov på egen hånd – med sin helt egne, pragmatiske, prøve-og-feile-tilnærming til teknologi, milevis fra min egen nøysomme, høflige, ærbødige, nærmest ydmyke, holdning til ny tech.

Maset om å få låne data’n er historie. Bekymringene handler nå om hva hun, som enehersker over egen maskin på eget rom, kan snuble borti. Internett ble plutselig uhorvelig mye større i dag. Men jenta ble da også 11 år. Så da frykter jeg kanskje bare dagen jeg blir endelig parkert og forbigått i data og nett-kunnskap. Jeg får nyte autoriteten de siste, skarve ukene…

Nylig så jeg den kritikerroste norske (beinknuservoldelige) actionfilmen Izzat på kino (bare hør lyden som ledsager åpningen av filmens hjemmeside, så får du en idé om voldsnivået).

Den traff meg i hjertet og hodet, og er noe av det bedre jeg har sett av norsk film på svært lenge. Særlig er foto, klipp og bruk av musikk meget bra, men også manusets autensitet og hovedrolleinnehaver Emil Mawras intense nærvær på lerretet bidrar til god film. De er mange som har brukt lang tid på å lage denne filmen, for å sikre nettopp troverdigheten i en historie som aldri før er blitt fortalt i Norge. Og resultatet sitter i deg i lang tid.

Men én ting plaget meg voldsomt under hele filmen: Den intenst basstunge voiceoveren til Zahid Ali (som forøvrig ble “avslørt” av VG etter at filmen selv prøvde å gi inntrykk av stemmen tilhører den engelsk-norske skuespilleren Mawra). Voiceover kan fungere – men da som et absolutt nødvendig supplement til filmens historie. I Izzat gjør den ikke annet enn å legge seg fortyrrende over det man selv ser og opplever på lerretet. Resultatet er at man frarøves sin egen opplevelse og tolkning av det man ser – som jo nettopp er en stor del av gleden ved å se film.

Den nydelige åpningsscenen skildrer to unge, pakistanske brødre som går nedover gaten på Grünerløkka med sin far, og stadig må stoppe opp å vente til det kjedsommelige på faren, som hilser og prater med alt og alle – og deretter drar guttene med inn i en klesbutikk, der de desperat prøver å overtale faren til å gi dem Levis jeans – framfor rosa cordbukser på tilbud (som de ender opp med). Tidskoloritten fra tidlig 80talls-Oslo på løkka er perfekt gjenskapt, og hele filmen og stemningen kunne virkelig ha satt seg i meg nettopp med dette – hadde det ikke vært for Alis invaderende og overforklarende voiceover som i detalj forteller oss hva som skjer og hva guttene tenker og føler.

I filmens sluttscene får man “endelig” en slags forklaring på hele grepet med voiceover – at det er nettopp den historien denne stemmen har fortalt – som er den hovedpersonen har gjengitt for en sosionom på Ullersmo, som skal vurdere om vår mann er klar for friheten og har tatt inn over seg det som er skjedd ham i livet.

At denne altoverskyggende fortellerstilen kan se ut til å være valgt for å kunne avslutte med dette – forsåvidt ganske gode – dramaturgiske poenget – er en fattig trøst, og mest ironisk, for en film som – uten voiceover – virkelig kunne ha dratt oss inn i dette gangsterhelvetet og etterlatt oss enda litt mer berørt – på våre egne premisser. Menneskene på lerretet blir fjernere for de i salen, med en basstung ‘vegg’ stående å mase midt i veien.

Da Mollys englelokker måtte ofres på kjøkkenbenken nylig – for bedre utsyn for vesla – var min eneste bekymring å få henne til å sitte stille så ikke den sløve kjøkkensaksen skulle ta et øre eller øyevipp.

Helt til fotografen kom forbi og tørt kommenterte at Molly moret seg med den største kjøttkniven fra magnetholderen på veggen. Til tonene fra Sarah Salami…

Nederst til høyre en lykkelig engle-Molly før frisørtimen, enda med sin utdelte friyre i behold…

PS. Ikke prøv dette hjemme heller…

“Kan jeg låne data’n?” I sju år har forespørselen om å låne mac’ene i huset kommet tilnærmet daglig fra Ebba. Hyggelig, men ikke alltid passende for maskineierne, som med hjemmekontor, designing og musikkomponering ikke alltid har klart å sette sine egne behov til side for podens utvikling. Men Ebba har nok likevel klart å legge ned mer tid på data&nett enn de fleste av sine jevnaldrende.

Allerede i 3-årsalderen (97) startet hun – forholdsvis pionertakter-aktig. Første tilholdssted ble selvsagt SOL Barn & ung, der hun pløyde gjennom innholdet fra a til å, med stadig støere kontroll på mus og ferdigheter. Senere fikk nettspill konkurranse av GameBoy og PS2, men ikke mer enn at Ebba utviklet en utrolig evne til å orientere seg i spill, tester og konkurranser for barn. Interessen ble opprettholdt ved at hun stadig kom over nye og mer utfordrende spill.

Typisk for barn var Ebba som regel lojal mot ett nettsted av gangen. Etter SOL Barn var det Jetix.no som lenge la beslag på hennes tid, og i en periode var onlinespilling på Start.no med de gode gamle BackGammon og Othello det helt store (inkl. live chatting med motspilleren, noe mamma ikke alltid var like begeistret for…)

Men barn blir latere, om ikke dummere med årene. Så Ebba forsto etterhvert verdien av spillarkiv som 123spill.no og SOL Spill, der hun overlot letingen og kvalitetsvurderingen til andre, og gratis forsynte og gledet seg over stadig nye spill i basene der.

Ebbas appetitt har imidlertid også inkludert bøker – og skriving av egne tekster – dikt og historier. Uten sans for kjedelig logikk og sannsynlighet, har fantasien hennes blomstret i alle år. Til pur fryd for meg – og lærere som har vært fantastiske til å backe opp fortellergleden og kreativiteten, fremfor å slå ned på skrivefeil og logiske brister.

Masingen om å låne mac’en har fortsatt. Men nå er det ikke nettspill som gjelder, men skrivegleden som har møtt nettet! Gjennom et fantastisk flott, norsk nettsted ved navn Skrivebua, drevet av Norland Fylkesbibliotek. Da jeg var med på å inngå samarbeid med disse på SOL Barn & ung for 100 år siden, syntes jeg også prosjektet var vakkert, men hadde ingen anelse om hvilket omfang og popularitet dette ville kunne få.

Ebba har registrert seg under nicket ‘ebbis’, og har stolt fått publisert 31 tekster på seks dager (!) til basen. Med mulighet for kommentering av andre – som skjer i stor utstrekning – er Ebba blitt utrolig inspirert til å skrive mer og bedre. Her vanker ris og ros. Man får ‘venner’, som man kan legge opp link til i profilen sin. Og tekstene sendes inn på mail – eller SMS. Tjenesten er sinnsykt populær – og bak sitter noen (sikkert underbetalte) ildsjeler og godkjenner hver tekst til publisering 8-15 man-fre – og besvarer alle mulige og umulige spørsmål på mail, og backer up de unge skrivende.

Å se datainteressen utnyttes til noe så utviklende for Ebba som dette er ekstremt givende å være vitne til. Mange barn og unge har en enorm skrivetrang og -glede, og får med en tjeneste som Skrivebua utviklet og inspirert denne på en måte min generasjon bare kunne drømme om (drømmer funket forsåvidt også på et vis ;).

Det mest givende er kanskje at dette ikke bare handler om å “se sitt navn på trykk”, men også la seg fascinere av hva andre har skrevet. I disse selvhevdelsetider er dette verdt å ta med seg (det var gleden over noe fint en ung gutt hadde skrevet som fikk Ebba i gang).

Takk til ildsjeler bak steder som Skrivebua!

Denne kategorien, Wingpansyndrom, ble opprettet for å kunne ironisere litt over overflødige produkter av typen som skryter av å dekke behov ingen mennesker noengang visste at de hadde. Uttrykket slo meg som passende for fenomener som den gang på 90-tallet da det dukket opp en helt idiotisk stekepanne man kalte Wingpan – husker den?

Panna ble lansert med brask og bram og påstanden om å dekke et til da fullstendig ukjent behov for å holde baconet varmt et annet sted enn i kantene av stekepanna mens man stekte eggene. Wingpan hadde “vinger” som baconet kunne hvile på litt høyt hevet over resten, så eggene fikk regjerere panna uten forstyrrende elementer. Googling av ‘wingpan’ i dag gir 1 treff i Norge (et nick i en nettauksjon), og 58 treff i Verden – i hovedsak omhandlende fly og drager. Wingpan hadde ikke livets rett. Men siden 90-tallet har det dukket opp mange andre tilsvarende unyttige produkter, som sklir rett inn i min definisjon av wingpansyndrom. De skal jeg komme tilbake til en annen gang.

For nå skal det istedet handle om det komplette motstykket til en latterlig stekepanne i overfylte kjøkkenskap. Det virker kanskje fullstendig illusorisk å skulle tilfredsstille behovet for læremidler og utviklingsmuligheter for verdens fattige barn. Men i januar ble ideen om billige “trekkopp-PCer” til barn i u-land lansert, og nå har, ifølge verdens mest oppløftende sak i digi.no forleden, opphavsmannen til ideen, MIT-professor og IT-guru Nicholas Negroponte laget ferdig spesifikasjonene til en slik PC. Og denne geniale, idealistiske mannen har tenkt på alt! U-landsregjeringer skal få kjøpe PCen for 100 $ mot at de deler dem ut gratis til sitt lands fattige barn. Med en slik pris kan man våge å håpe at det er realiserbart. Prestisjen som følger av et slikt løft for sine egne, burde være motivasjon nok i bøtter og spann.

PCen skal ha internettaksess og man skal kunne kople flere PC-er sammen, bl.a. for at alle kan dele samme oppkopling. Skjermen skal kunne skrives på, samt vendes fra lavoppløselig fargeskjerm til høyoppløselig svarthvitt for lesing utendørs i sola! Hvilken fantastisk kreativ kar! Manglende tilgang på strøm er nydelig løst ved mulighet for et trekkopp-aggregat! Hoho!

Google er en av prosjektets støttespillere, og har lovet å realisere et pilotprosjekt i fem land, (Brasil, Egypt, Kina, Sør-Afrika og Thailand). Her skal opptil 15 millioner maskiner fordeles! Utgifter til salg, markedsføring og distribusjon, som utgjør halve prisen av vanlige bærbare, er noe dette prosjektet slipper helt. Kanskje blir Microsoft akkurat så furtne av at Linux er valgt som trekkopp-PCens OS, at de også kommer på banen for litt mindre profittaggresiv virksomhet? (ja, jeg vet Bill Gates deler ut masse penger til veldedighet, men likevel)…

Les mer på prosjektets nettsted.

Episkleritt, et overdrevent fancy navn for betennelse på alt det hvite i øynene, tvang meg i forrige uke til å legge linsene på hylla for en stund. De små plasttallerknene har aldri føltes bra å ikle hornhinnene likevel, men de har nå engang latt meg se skarpt og få oversikt nok til å ikke gå forbi naboen på gata uten å hilse høflig. Men følelsen av å rykke med seg litt av øyet hver kveld har ofte fått meg til å lure på sunnheten og viktigheten av disse små bløte dingsene. De virker liksom ikke fullt så uskyldige som optiker’n vil ha det til når de krymper seg til små biter av beinhardt glass straks de er ute av øyet, etter omtrent to sekunder uten tårevæske.

Så med ikke mer enn ca minus 2 (+/-) nærsynthet, og kun småripete kjerringbriller fra 90-tallet som alternativ, valgte jeg å prøve livet uten synskorrigering. Og det ble rett og slett en ganske avslappet og hyggelig tilværelse! Jeg vil gå så langt som å påstå at verden kunne vært et fredeligere sted dersom vi alle hadde gått rundt med litt ukorrigert nærsynthet. Iallfall for følsomme sjeler som meg.

For jeg er av typen som skvetter av et bryskt blikk fra en forbipasserende på gata, eller kan få en god plussdag til å gå i minus av at litt for mange tomme, stumme ansikter ser min vei på bussen. Og jeg har skjønt at jeg ikke er helt alene om å ha det sånn.

Og for dem kan jeg anbefale denne nærsynte tilværelsen. Å ferdes gjennom dagen uten å verken kunne eller måtte ta stilling til folks ansiktsuttrykk eller blikkretning er absolutt besnærende! Og ikke nok med fraværet av negativitet. Som bonus kommer antagelsen av at folk rundt meg er mer positivt innstilt til meg og verden enn det som er tilfelle – rett og slett fordi jeg jo ikke vet noe om det – og det resulterer i at jeg smiler mer enn jeg noen gang har gjort, små og store smil, til det meste jeg møter eller står og sitter ovenfor. Smiling and waiving som en annen idiot kanskje – men jeg skal love deg at du formelig kjenner hvordan hvert smil – og likegyldigheten til om smilet blir gjengjeldt – øker de positive vibbene i kroppen din!

Aller deiligst er kanskje fraværet av egen forfengelighet. Jeg ser rett og slett ikke særlig mye av hvordan jeg tar meg ut i speilet om morgenen uten linser. Litt tåkesyn visker ut rynker på et helt utrolig vis! Og med sminkeforbud sparer jeg masser av tid. Verden vil bedras. Jeg vil bedras. Stakkars naive meg. Ill never go back. Der ligger det komplette jålesammenbruddet og venter på meg straks jeg får linselov igjen.

Setting is everything. I dette tilfellet altså en radius på ca. halvannen meter.