Så har min vakre lille førstefødte spadd unna 11 år av livet sitt! Når jeg ser på henne og alt hun er blitt skjønner jeg at det nødvendigvis er gått noen år siden hun hadde form av småtass med smokk og bleie. Men noe i meg skriker likevel ‘hjelp!’ når jeg ser an min egen utvikling og gjøren og laten i de samme årene, og ikke helt finner igjen den samme bratte læringskurve og formøkningen dagens bursdagsbarn har hatt.

Men min glede over gaven Ebba skulle få var desto større i dag! Flysendt fra Shanghai via Amsterdam kom den lille, hvite 12tommers iBooken fram akkurat i tide til bursdagsferiring i dag, og gjett om Ebba har vært nysgjerrig! Og jeg om mulig, enda mer, på hennes reaksjon på familiens superhemmelige spleiselag. Og Ebba ble strålende glad og lykkelig (bildet). Jeg kan ikke tenke meg noen som fortjener sin egen lille mac mer enn henne, som i de siste ukene både er blitt superbruker på Skrivebua og mest leste blogger på SOL.

Den erfarne mac-mor gikk likevel bedrevitende i gang med introduksjonstips om bruk og nyttegjøring av vidunderet. Halvveis ut i foredraget om fortreffeligheten ved programmers hjelp-sider, gikk det opp for meg: Dette kom Ebba til å finne ut av mye kjappere, bedre og mer tilpasset sine behov på egen hånd – med sin helt egne, pragmatiske, prøve-og-feile-tilnærming til teknologi, milevis fra min egen nøysomme, høflige, ærbødige, nærmest ydmyke, holdning til ny tech.

Maset om å få låne data’n er historie. Bekymringene handler nå om hva hun, som enehersker over egen maskin på eget rom, kan snuble borti. Internett ble plutselig uhorvelig mye større i dag. Men jenta ble da også 11 år. Så da frykter jeg kanskje bare dagen jeg blir endelig parkert og forbigått i data og nett-kunnskap. Jeg får nyte autoriteten de siste, skarve ukene…