Pappan min har nettopp laget en veldig fin plate med bandet sitt, Folk & røvere. Den heter Ting vi skal gjøre før vi dør – og både den og andre ting om Folk & røvere kan dere lese mer om på de nye hjemmesidene hans.

Mange aviser har skrevet om pappa og den nye platen i det siste, og i Aftenposten fikk jeg være med på bildet også! Det var gøy. Jeg liker sangene pappa lager kjempemye, og jeg kjenner igjen alle veldig godt nå (etter å ha måttet høre på dem i hele sommer:)! Når den fine trompeten setter i gang på sangen Polkagrisbikini, roper jeg Mamma synger! for det er den ene sangen hun har trallet litt på. Den likte de visst i en annen avis som heter Dagsavisen også, for der fikk mamma navnet sitt med i anmeldelsen! Det synes hun var veldig morsomt og rart. Men jeg liker nok Supermann-sangen best, og det har mange aviser gjort også. Men pappa ble nok glad for at de likte hans egen favorittlåt nesten like godt. Den heter Først måtte jeg finne deg, og på den synger pappa veldig fint. Den handler visst om mamma, men hun blir litt flau når han sier det til avisene.

Men jeg har visst hørt den nye platen så mye at jeg nesten er litt lei. Så nå for tiden hopper jeg helst i mamma og pappas seng til noen kjempefine sanger av Neil Young. Men favoritten er Sarah Salami og Ole Osts sang Hoi hoi hoi, for den handler om pirater og sånn som jeg synes er kjempetøft. Men jeg kan danse til det meste, da. Her om dagen var det kirkeklokkene i gamle Aker kirke som satte i gang rockefoten min!

Her ser dere forresten meg og pappa ved kjøkkenbordet hjemme, med høstsolen rett i øyet!

Hvordan er det mulig å hisse seg opp over blåjeans? Verdens mest geniale, anvendelige og allsidige plagg. Det enkeltplagg med flest varianter og kombinasjonsmuligheter. Et plagg elsket av og egnet for så ulike personligheter som Kjell Inge Røkke, James Dean, Bill Gates, Madonna – og meg. Men nå begrenset kun til helgebruk for min del.

For ledelsen der jeg jobber har i høst fått det så fatalt for seg at jeans er sleskt og sjusket, og har nå innført en ny kleskode. Shorts er fy. Den tar vi. Også at olabuksene ikke skal ha revner som da Morten Harket ble stor nok til å leke med saks. Litt stil må man ha. Vi kjøper det. Man kan ikke skjemme ut sin lønnsutbetaler heller. Men hvordan fant noen på i 2005 at cordbukser og t-skjorte (som da er tillatt) er mer forretningsfremmende enn pene jeans med boots og la oss si, en dressjakke?

Å ikke lenger få tillit til at man er oppegående nok til å kunne vurdere dette helt glimrende selv, føles mildt sagt litt klamt. Som da man som barn trodde at man hadde blitt stor da foreldrene endelig tok en med på råd, men så fikk høre etter en kort diskusjon at “vi hører hva du sier, men det blir som vi har bestemt”. En styring over personlig integritet som dette ligner jo farlig mye på det man flyttet hjemmefra som ung for å unnslippe. Evnen til å fatte det unike mangfoldet ved mulighetenes plagg ser ihvertfall ut til å ha forsvunnet på veien for et-par dressglade, finansutdannede ledere jeg kjenner.

For det er mange andre av oss som ikke er av den forfengelige, pyntede sorten menneske, og som ikke fikser å bruke en time hver morgen for å endevende garderobeskapet. Og som rett og slett ikke har særlig annet å ha på seg. Det er da jeansen alltid er redningen.

På de grå, tunge novembermorgenene, når man smyger meg langs hushjørnene med blikket i bakken på vei til bussen. Når man bare vil skli inn i mengden til man har våknet, og helst ikke vil synes. Ihvertfall ikke før lunsj. På slike dager er det fascinerende hvordan man alltid føler seg komfortabel i jeans. Og hvordan dette plagget kan dresses ned – men ikke minst opp.

For vi så jo bildene av Norges mest velkledde kvinne på by’n i sommer. Celina Midelfart ankom Oslos hotteste utested Südöst i 2000kroners jeans, høyhelte gullsko og matchende håndveske. Ikke akkurat sjusket. Men toppledere leser nok ikke Se & Hør i sommerferien heller. De maler hytta. I jeans.

PS. Og hva skjer med meg i helgene når jeg endelig kan trekke i olabuksa igjen? Jeg føler at jeg gjør noe galt! Sic.

En flyplass – det ultimate stedet for venting – er selvsagt også et perfekt sted å betrakte andre reisende som venter. Har man en hang til å lage historier om hvem noen er, hva de driver med, familieliv, lommebok, hva de har gjort i den ene enden av reisen og hva de skal i den andre kan man virkelig kose seg på en flyplass. Her er også den perfekte settingen for dem som gjerne vil vise seg fram som noe mer og annet enn de er til daglig. Her er man på utstilling og kommer ingen steder før boarding.

Om det legges litt sjel i det, kan man i transit enkelt bli gjenstand for oppmerksomhet og beundrende blikk. Fra mennesker man ikke kjenner og ikke vil kjenne, men som representerer en bredde av folk ute i (mer eller mindre) viktige ærend – og som alle egentlig har nok med seg selv. I sum gjør dette reisende til et lite krevende, men også spennende publikum. Og den oppturen blikk og beundring gir, er motivasjon god nok til å vise seg frem litt ekstra på en flyplass.

Men en forestilling som er skreddersydd for avreisested kan fort blekne og falle steinhardt til jorda på ankomstted. Særlig når man drar fra et varmt, sydlig land i oktober, og entrer et nær kaldt, folketomt og tåkelagt Gardermoen i andre enden av reisen. Det er da man burde ta med i beregningen at setting betyr alt.

På vei hjem fra storbyferie i Palma, Mallorca, var avgangshallens desiderte eyecatcher et ungt homsepar, som oss andre ventet på å bli flydd til Oslo. Jeg plasserte dem som spanske med sin nøttebrune hud og svarte glatte pomadesleiker. De hadde i det hele tatt veldig lite norsk over seg, verken i oppførsel – med verdensvant gestikulering, himling med øyne osv. – eller fasade – med svartsminkede øyne, svære diamantbesatte 3000kroners-solbriller som hårbøyler, gullkjeder, ringer og armbånd, Armani og whatnot av merker på alt fra sandaler til flagrende silkeplagg. Og selvsagt med sin serie av Louis Vuitton-bager – av typen brun med LV-initialer – i orden. De var rett og slett et imponerende syn, og jeg tok dem intuitivt for å være supergutter i et designerish-aktig yrke med millioner på bok. Jeg sto aldri nær nok til å høre dem snakke, men hadde allerede konkludert at disse måtte være på vei til Norge for et superoppdrag i en eller annen sjanger.

Vel hjemme – i ankomsthallen på Gardermoen skjønte jeg at settingen ikke lenger var med våre venner. Og at de selv heller ikke hadde tatt dette med i beregningen. En lang reise hadde gjort sleikene slappe og brunfargen bleik. De så slett ikke spanske ut lenger og det glamorøse var forduftet. Blikkene deres gikk mer ned i bakken enn opp. Designerskotupper sparket malplassert mot rulletrappen ned mot passkontrollen. De hadde gjennomgått en ekstrem forvandling fra å være kontrollerte verdensmestre til å bli keitete unggutter – med oppheiste skuldre og flaue blikk. Det kalde, grå Norge ga dem ikke lenger rammen de trengte til å føre seg som verdens sentrum, slik Palma tydelig gjorde for dem. Kalde, grå Norge hadde gitt dem en rett venstre.

Og da jeg ble stående å vente ved bagasjebåndet, sto de der ved siden av meg med et par lett koffertkrøllete olajakker over silkeskjortene. Det var da jeg hørte dem snakke for første gang. Med spede stemmer i bred dialekt delte de sine ferieopplevelser med hverandre: – Den derre spanske MacDonaldsen trur jeg faen meg må bruke rottekjøtt i burgerne sine, asså. Jeg ække god i magan ennå jeg. – Det var jævla dumt at vi svidde av nesten alle penga på den designerkofferten, hæ? Trur bare det er en piratkopi også for søren. – Nå blire vel å ta noen ekstra nattevakter på Statoil, Jan-Gunnar?

Setting is everything.

Ebba er så innmari lur! Jeg tror hun er det mest intelligente menneske jeg vet om. I går, f.eks. Fikk jeg dilla på Bubble Trouble på SOLs barneside, og trodde jeg hadde check på det hele. Så skal hun konkurrere mot meg og tar en omgang. Jeg skal i gang med å forklare henne hvordan hun burde spille for å treffe og få mest mulig poeng da jeg ser jeg at hun spiller på en helt annen måte enn meg. Og ser videre hvordan hun har opptil flere spesialiteter som ikke bare skyter mer treffsikkert, men jaggu har hun ikke strategi fra runde til runde, og intuitiv forståelse av hvordan boblene må legge seg for å i neste runde bli dratt med i nedskytningslasset. Jeg er mindre intelligent enn min 10årige datter. Flere eksempler følger:)

Det er vel snart halvannet år siden sist. Siden Molly duppet tærne i et badekar. Et par skli og slå seg med dukkeunder-vannimunn-såpeiøynene-opplevelser stjal motet. Bading kom ikke på tale. Og vesla har vært urokkelig i sitt standpunkt. Men etter en liten kastopp-episode i natt (smådårlig Rehmans-kylling var ikke velkommen i Mollys massetasse) tok mamma i kveld tak og sa bestemt at i dag skal mamma og Molly bade! For første gang sa faktisk ikke Molly nei til et slikt forslag, og skle med ned i varmt såpeboblevann, først trygt på mammas fang, siden på egen rumpe. Med egne beroligende utsagn som “Ikke farjli, næææi” ble hun stadig mer trygg, og laget vannsuppe med såpeskum til mamma. Det smakte utmerket. Etterpå koste vi oss i de største badehåndklene vi fant i skapet.