En flyplass – det ultimate stedet for venting – er selvsagt også et perfekt sted å betrakte andre reisende som venter. Har man en hang til å lage historier om hvem noen er, hva de driver med, familieliv, lommebok, hva de har gjort i den ene enden av reisen og hva de skal i den andre kan man virkelig kose seg på en flyplass. Her er også den perfekte settingen for dem som gjerne vil vise seg fram som noe mer og annet enn de er til daglig. Her er man på utstilling og kommer ingen steder før boarding.

Om det legges litt sjel i det, kan man i transit enkelt bli gjenstand for oppmerksomhet og beundrende blikk. Fra mennesker man ikke kjenner og ikke vil kjenne, men som representerer en bredde av folk ute i (mer eller mindre) viktige ærend – og som alle egentlig har nok med seg selv. I sum gjør dette reisende til et lite krevende, men også spennende publikum. Og den oppturen blikk og beundring gir, er motivasjon god nok til å vise seg frem litt ekstra på en flyplass.

Men en forestilling som er skreddersydd for avreisested kan fort blekne og falle steinhardt til jorda på ankomstted. Særlig når man drar fra et varmt, sydlig land i oktober, og entrer et nær kaldt, folketomt og tåkelagt Gardermoen i andre enden av reisen. Det er da man burde ta med i beregningen at setting betyr alt.

På vei hjem fra storbyferie i Palma, Mallorca, var avgangshallens desiderte eyecatcher et ungt homsepar, som oss andre ventet på å bli flydd til Oslo. Jeg plasserte dem som spanske med sin nøttebrune hud og svarte glatte pomadesleiker. De hadde i det hele tatt veldig lite norsk over seg, verken i oppførsel – med verdensvant gestikulering, himling med øyne osv. – eller fasade – med svartsminkede øyne, svære diamantbesatte 3000kroners-solbriller som hårbøyler, gullkjeder, ringer og armbånd, Armani og whatnot av merker på alt fra sandaler til flagrende silkeplagg. Og selvsagt med sin serie av Louis Vuitton-bager – av typen brun med LV-initialer – i orden. De var rett og slett et imponerende syn, og jeg tok dem intuitivt for å være supergutter i et designerish-aktig yrke med millioner på bok. Jeg sto aldri nær nok til å høre dem snakke, men hadde allerede konkludert at disse måtte være på vei til Norge for et superoppdrag i en eller annen sjanger.

Vel hjemme – i ankomsthallen på Gardermoen skjønte jeg at settingen ikke lenger var med våre venner. Og at de selv heller ikke hadde tatt dette med i beregningen. En lang reise hadde gjort sleikene slappe og brunfargen bleik. De så slett ikke spanske ut lenger og det glamorøse var forduftet. Blikkene deres gikk mer ned i bakken enn opp. Designerskotupper sparket malplassert mot rulletrappen ned mot passkontrollen. De hadde gjennomgått en ekstrem forvandling fra å være kontrollerte verdensmestre til å bli keitete unggutter – med oppheiste skuldre og flaue blikk. Det kalde, grå Norge ga dem ikke lenger rammen de trengte til å føre seg som verdens sentrum, slik Palma tydelig gjorde for dem. Kalde, grå Norge hadde gitt dem en rett venstre.

Og da jeg ble stående å vente ved bagasjebåndet, sto de der ved siden av meg med et par lett koffertkrøllete olajakker over silkeskjortene. Det var da jeg hørte dem snakke for første gang. Med spede stemmer i bred dialekt delte de sine ferieopplevelser med hverandre: – Den derre spanske MacDonaldsen trur jeg faen meg må bruke rottekjøtt i burgerne sine, asså. Jeg ække god i magan ennå jeg. – Det var jævla dumt at vi svidde av nesten alle penga på den designerkofferten, hæ? Trur bare det er en piratkopi også for søren. – Nå blire vel å ta noen ekstra nattevakter på Statoil, Jan-Gunnar?

Setting is everything.