Jeg liker å tenke, og trenger å tro, at det finnes noen få institusjoner og ildsjeler igjen i verden som står fjellstøtt imot all kommersialisering og forfall. Som ikke lar seg rikke av noe, men står som lysende idealer når vi andre tramper taktfast avgårde inn i egosentreringens rike.

Men hva gjør så disse når de ikke lenger makter å nå fram til mange nok av oss for å få tilstrekkelig støtte i sitt arbeid? Når vanlige annonsekampanjer og julegavelapper med giroer ikke lenger vekker noen reaksjon eller respons? De kan synke så langt ned i gjørma som Røde Kors har gjort ved å lansere et humanitært kredittkort. To skrikende motstridende ord er satt sammen til ett begrep. I regi av verdens største humanitære organisasjon. Og med payoffen: Unn deg selv noe du ønsker deg – hjelp en i nød samtidig.
Oh my.

På busser og trikker henger det nå Røde Kors reklameplakater med bilder av gode mennesker (ja jeg vil påstå at de har plukket ut så koslig utseende mennesker som mulig). Her bedyrer ildsjelorganisasjonen at dersom jeg går til anskaffelse av deres nye idé, ville jeg kunne unne meg det meste, rett og slett go wild shopping, med god samvittighet – fordi 1 % av hvert kjøp gjort med kortet og en andel av årsavgiften går til Røde Kors – og trengende, fattige, syke, jordskjelv-, krigs-, og katastroferammede mennesker i hele verden.

Og jeg som hadde betalt for julegavelappene fra både Røde Kors, SOS Barnebyer og Blindeforbundet og tenkte jeg skulle kunne feire jul med god samvittighet av det alene.
Oh my, oh my.