I midten av hver ukes lørdagsutgave av Dagsavisen ligger det gjemt en liten skatt: Et spesialredigert innstikk med noen av de beste og viktigste artiklene fra siste ukes New York Times, av mange vurdert som verdens beste avis. Så heldig går det an å være!

Mens amerikanerne må slepe fire-fem kilo med NYT inn fra dørmatten i helgene (gudene vet hvordan de klarer å rekruttere avisbud der borte) – med godbitene stuet bort innimellom tusenvis av annonser og featurebilag og reklameinnlegg, kan vi forsyne oss av dette lille annonsefrie sølvfatet som ikke engang merkes under armen på vei hjem fra kiosken.

Ikke vet jeg hva Dagsavisen må betale for dette, men finnes det rettferdighet igjen i verden og en viss interesse for å bli skikkelig opplyst i dette landet, burde de få mange nye kjøpere for tiltaket. De mange som klager over VG og Dagbladets navlebeskuing, og som leser gjennom, lytter og ser på mange ulike kilder og medier i håp om å få med seg det viktigste – kan her få de viktigste kommentarene og innfallsvinklene til verden – som ellers ikke er ikke så lett tilgjengelig uten å slutte i jobben og sette bort ungene for å finne nok tid.

I en tid der det gamle uttrykket information overload ikke engang føles dekkende for alt vi føler vi må gjennom hver dag uten å få hodepine og dårlig samvittighet, er det utrolig hvordan denne lille lefsa på 16 tabloidsider fyller opp tenketanken på et blunk, så og si. Valuta for penga, tiden brukt og kildevalg!

Denne uken ble jeg opplyst om bl.a. dette:

Kinesiske studenter blir hyret inn i hundretall som moderatorer i universitetenes internettforum, for å sensurere og styre samtalene vekk fra ‘skadelig informasjon’. Dette som et ledd i myndighetenes kontroll med påvirkning og bruk av nettet. “A harmful-information defense system” kaller de det selv…

En ny Philips-patent skal prøve å forhindre overspoling av reklamen i opptak av TV-programmer på DVD-spillere (patentet jammer spoleknappen i fjernkontrollen med mindre man betaler en egen avgift som kompensasjon). Trolig er dette bare én i rekken av flere nye tiltak for å prøve å hindre massive tap for den amerikanske TV-industrien i fremtiden – en stadig større bekymring.

Om det blir Google eller Microsoft som vinner den tilspissede kampen om databrukerne i fremtiden ble foreslått vurdert ut fra et blikk på skjebnen til de største amerikanske selskapene gjennom historien, for om mulig å lære av det som gjorde utslaget for at en bedrift vant et marked foran en konkurrent.

Asiatiske kvinner er på en hudblekings-galei, der hvit hud etterstrebes av så mange som fire av ti kvinner. Et hav av ulike produkter tilbys, ikke bare for ansiktet, men for armhuler, brystvorter mm. Reklamekampanjer med payoffs som ‘White og wrong’ kompletterer bildet av den grelle trenden. Illegale, skadelige kremer tilbys billig til de fattige, som får store hudskader og plager.

En oversikt i ord og grafikk over verdens energiforsyningslinjer fremover, der det følger mye ny innflytelse og makt i kjølvannet.

Ikke altfor mange av disse sakene ville kommet gjennom nåløyet på VG-desken…

Jeg liker å tenke, og trenger å tro, at det finnes noen få institusjoner og ildsjeler igjen i verden som står fjellstøtt imot all kommersialisering og forfall. Som ikke lar seg rikke av noe, men står som lysende idealer når vi andre tramper taktfast avgårde inn i egosentreringens rike.

Men hva gjør så disse når de ikke lenger makter å nå fram til mange nok av oss for å få tilstrekkelig støtte i sitt arbeid? Når vanlige annonsekampanjer og julegavelapper med giroer ikke lenger vekker noen reaksjon eller respons? De kan synke så langt ned i gjørma som Røde Kors har gjort ved å lansere et humanitært kredittkort. To skrikende motstridende ord er satt sammen til ett begrep. I regi av verdens største humanitære organisasjon. Og med payoffen: Unn deg selv noe du ønsker deg – hjelp en i nød samtidig.
Oh my.

På busser og trikker henger det nå Røde Kors reklameplakater med bilder av gode mennesker (ja jeg vil påstå at de har plukket ut så koslig utseende mennesker som mulig). Her bedyrer ildsjelorganisasjonen at dersom jeg går til anskaffelse av deres nye idé, ville jeg kunne unne meg det meste, rett og slett go wild shopping, med god samvittighet – fordi 1 % av hvert kjøp gjort med kortet og en andel av årsavgiften går til Røde Kors – og trengende, fattige, syke, jordskjelv-, krigs-, og katastroferammede mennesker i hele verden.

Og jeg som hadde betalt for julegavelappene fra både Røde Kors, SOS Barnebyer og Blindeforbundet og tenkte jeg skulle kunne feire jul med god samvittighet av det alene.
Oh my, oh my.

Det skulle være en enkel ting å kombinere:
Å gå ned en flytrapp – og vinke. Men for George W. Bush gikk det visst veldig galt da han som nyinnsatt president prøvde seg på dette; den lille mannen med de enda mindre øynene snublet og falt (ikke ulikt slik han fortsatte sitt politiske virke).

Men multitasking har aldri vært menns sterke side, og Bush-historien er bare et lite knisefnise-eksempel et “svakt” kjønn fristes til å avvæpne med når hun skal markere seg litt. For vi utøver nemlig helt uanstrengt mange gjøremål samtidig; å strikke, spise, drikke vin, diskutere krig og fred og sånn med venninner mens bakhodet planlegger barnebursdag er, som ett eksempel, helt uproblematisk for kvinner.

Også i mange komplekse arbeidssituasjoner kommer multitasking godt med – uten at det har gavnet kvinner spesielt av den grunn. Nå sniker likevel slike talenter seg fram som stadig mer etterspurte også i arbeidslivet, og ikke bare til bruk i syklubb eller bak kjøkkenbenk. Så mens kvinner tar stadig nye markedandeler på menns enemerker med sine feminine egenskaper, snakker man til stadighet bekymret om mannsrollens skjebne, og om at guttene i den oppvoksende slekt ikke henger med i verken det ene eller andre som jenter.

Men nå har håpet meldt seg, i form av forfatteren Steven Johnsons teorier om godene ved moderne pop-kultur og nytten av TV-programmer, filmer og dataspill. Ikke bare som supplement til den tradisjonelt hyllede boklærdom, men som tildels overlegen bøkenes verden. Ifølge Johnsons referanser skal påvirkningen av innholdet i popkulturen ha brakt med seg en jevn IQ-stigning i berørt befolkning gjennom de siste par generasjoner.

Johnson vurderer særlig dataspill som så komplekse at den type deltagelse og bruk av intelligens som kreves av utøveren av disse gir en helt annen utvikling av hjernen enn hva lesing av en bok bidrar til. Et dataspill krever aktiv deltagelse gjennom mange parallelle oppgaver, utfordringer og problemstillinger som kun løses gjennom strategisk tenkning, utforsking, prøving og feiling. Blant annet.

Og det er her utvikling av multitasking kan ha sett dagens lys på gutterommet. For når Junior legger boka under puta straks mor er ute av rommet, og drar fram joysticken på PS2 for enten å knekke koder i Harry Potter-spillet, seire i Rally Monte Carlo, eller erobre verden i Civilization, ruller hjernen i gang mer drivstoff for fremtiden hans enn passiv stillelesing av en bok kanskje ville klart. Stadig ifølge den samme Johnson.

Som setter det hele på spissen, men fascinerer med sin argumentasjon og et etterlengtet forsvar for en hel kultur, som stort sett er blitt avfeid og disset som uintelligent, overfladisk og voldutløsende. For det er åpenbart at bøker og lesing ikke appelerer til alle, og at man altfor ensidig fokuserer på den overlegne verdien av dette i forhold til TV, film, dataspill – og ikke minst vanlig lek. Så lenge vi liker en tankegang om at vi alle er forskjellige og egner oss til ulike ting, er det også vesentlig å få øynene opp for at det finnes mange veier til Rom.

Min Ebba er i dag som 11-åring et sammensatt vesen som resultat av en ekstrem appetitt på både bøker og dataspill, men hvor man ser tydelig at de to har påvirket helt ulike sider ved hennes ferdigheter og interesser. Å se på f.eks. Lost med alle sine parallelle historier og skjebner, tallkoder og teorier er for henne åpenbart mer givende og bedre mat for hjernen enn en slapp episode av den trad’e en-linjes-dramaturgien i Columbo eller Canon som vi snek oss til å se på som barn.

Så for de som faller utenfor bøkenes fantastiske verden, og erstatter den med mer elektriske deler av popkulturen, er det håp for at multitaskingen som kreves i disse, utvikler en hel generasjon av problemløsere. For noen kom denne nyheten dog litt seint. Min mann sliter litt når han må føre en samtale med meg mens han samtidig skal sette på kaffen, ta ut av oppvaskmaskinen, eller sette på en videofilm for vesla. Men han er ganske god til både å se fotballkamp på TV og drikke øl samtidig – enda han ikke spiller dataspill. Men han er generelt rimelig glad i popkultur da!

Les Malcolm Gladwells omtale av Steven Johnsons bok “Everything Good Is Bad For You” (The New Yorker).

Episkleritt, et overdrevent fancy navn for betennelse på alt det hvite i øynene, tvang meg i forrige uke til å legge linsene på hylla for en stund. De små plasttallerknene har aldri føltes bra å ikle hornhinnene likevel, men de har nå engang latt meg se skarpt og få oversikt nok til å ikke gå forbi naboen på gata uten å hilse høflig. Men følelsen av å rykke med seg litt av øyet hver kveld har ofte fått meg til å lure på sunnheten og viktigheten av disse små bløte dingsene. De virker liksom ikke fullt så uskyldige som optiker’n vil ha det til når de krymper seg til små biter av beinhardt glass straks de er ute av øyet, etter omtrent to sekunder uten tårevæske.

Så med ikke mer enn ca minus 2 (+/-) nærsynthet, og kun småripete kjerringbriller fra 90-tallet som alternativ, valgte jeg å prøve livet uten synskorrigering. Og det ble rett og slett en ganske avslappet og hyggelig tilværelse! Jeg vil gå så langt som å påstå at verden kunne vært et fredeligere sted dersom vi alle hadde gått rundt med litt ukorrigert nærsynthet. Iallfall for følsomme sjeler som meg.

For jeg er av typen som skvetter av et bryskt blikk fra en forbipasserende på gata, eller kan få en god plussdag til å gå i minus av at litt for mange tomme, stumme ansikter ser min vei på bussen. Og jeg har skjønt at jeg ikke er helt alene om å ha det sånn.

Og for dem kan jeg anbefale denne nærsynte tilværelsen. Å ferdes gjennom dagen uten å verken kunne eller måtte ta stilling til folks ansiktsuttrykk eller blikkretning er absolutt besnærende! Og ikke nok med fraværet av negativitet. Som bonus kommer antagelsen av at folk rundt meg er mer positivt innstilt til meg og verden enn det som er tilfelle – rett og slett fordi jeg jo ikke vet noe om det – og det resulterer i at jeg smiler mer enn jeg noen gang har gjort, små og store smil, til det meste jeg møter eller står og sitter ovenfor. Smiling and waiving som en annen idiot kanskje – men jeg skal love deg at du formelig kjenner hvordan hvert smil – og likegyldigheten til om smilet blir gjengjeldt – øker de positive vibbene i kroppen din!

Aller deiligst er kanskje fraværet av egen forfengelighet. Jeg ser rett og slett ikke særlig mye av hvordan jeg tar meg ut i speilet om morgenen uten linser. Litt tåkesyn visker ut rynker på et helt utrolig vis! Og med sminkeforbud sparer jeg masser av tid. Verden vil bedras. Jeg vil bedras. Stakkars naive meg. Ill never go back. Der ligger det komplette jålesammenbruddet og venter på meg straks jeg får linselov igjen.

Setting is everything. I dette tilfellet altså en radius på ca. halvannen meter.

Hvordan er det mulig å hisse seg opp over blåjeans? Verdens mest geniale, anvendelige og allsidige plagg. Det enkeltplagg med flest varianter og kombinasjonsmuligheter. Et plagg elsket av og egnet for så ulike personligheter som Kjell Inge Røkke, James Dean, Bill Gates, Madonna – og meg. Men nå begrenset kun til helgebruk for min del.

For ledelsen der jeg jobber har i høst fått det så fatalt for seg at jeans er sleskt og sjusket, og har nå innført en ny kleskode. Shorts er fy. Den tar vi. Også at olabuksene ikke skal ha revner som da Morten Harket ble stor nok til å leke med saks. Litt stil må man ha. Vi kjøper det. Man kan ikke skjemme ut sin lønnsutbetaler heller. Men hvordan fant noen på i 2005 at cordbukser og t-skjorte (som da er tillatt) er mer forretningsfremmende enn pene jeans med boots og la oss si, en dressjakke?

Å ikke lenger få tillit til at man er oppegående nok til å kunne vurdere dette helt glimrende selv, føles mildt sagt litt klamt. Som da man som barn trodde at man hadde blitt stor da foreldrene endelig tok en med på råd, men så fikk høre etter en kort diskusjon at “vi hører hva du sier, men det blir som vi har bestemt”. En styring over personlig integritet som dette ligner jo farlig mye på det man flyttet hjemmefra som ung for å unnslippe. Evnen til å fatte det unike mangfoldet ved mulighetenes plagg ser ihvertfall ut til å ha forsvunnet på veien for et-par dressglade, finansutdannede ledere jeg kjenner.

For det er mange andre av oss som ikke er av den forfengelige, pyntede sorten menneske, og som ikke fikser å bruke en time hver morgen for å endevende garderobeskapet. Og som rett og slett ikke har særlig annet å ha på seg. Det er da jeansen alltid er redningen.

På de grå, tunge novembermorgenene, når man smyger meg langs hushjørnene med blikket i bakken på vei til bussen. Når man bare vil skli inn i mengden til man har våknet, og helst ikke vil synes. Ihvertfall ikke før lunsj. På slike dager er det fascinerende hvordan man alltid føler seg komfortabel i jeans. Og hvordan dette plagget kan dresses ned – men ikke minst opp.

For vi så jo bildene av Norges mest velkledde kvinne på by’n i sommer. Celina Midelfart ankom Oslos hotteste utested Südöst i 2000kroners jeans, høyhelte gullsko og matchende håndveske. Ikke akkurat sjusket. Men toppledere leser nok ikke Se & Hør i sommerferien heller. De maler hytta. I jeans.

PS. Og hva skjer med meg i helgene når jeg endelig kan trekke i olabuksa igjen? Jeg føler at jeg gjør noe galt! Sic.

En flyplass – det ultimate stedet for venting – er selvsagt også et perfekt sted å betrakte andre reisende som venter. Har man en hang til å lage historier om hvem noen er, hva de driver med, familieliv, lommebok, hva de har gjort i den ene enden av reisen og hva de skal i den andre kan man virkelig kose seg på en flyplass. Her er også den perfekte settingen for dem som gjerne vil vise seg fram som noe mer og annet enn de er til daglig. Her er man på utstilling og kommer ingen steder før boarding.

Om det legges litt sjel i det, kan man i transit enkelt bli gjenstand for oppmerksomhet og beundrende blikk. Fra mennesker man ikke kjenner og ikke vil kjenne, men som representerer en bredde av folk ute i (mer eller mindre) viktige ærend – og som alle egentlig har nok med seg selv. I sum gjør dette reisende til et lite krevende, men også spennende publikum. Og den oppturen blikk og beundring gir, er motivasjon god nok til å vise seg frem litt ekstra på en flyplass.

Men en forestilling som er skreddersydd for avreisested kan fort blekne og falle steinhardt til jorda på ankomstted. Særlig når man drar fra et varmt, sydlig land i oktober, og entrer et nær kaldt, folketomt og tåkelagt Gardermoen i andre enden av reisen. Det er da man burde ta med i beregningen at setting betyr alt.

På vei hjem fra storbyferie i Palma, Mallorca, var avgangshallens desiderte eyecatcher et ungt homsepar, som oss andre ventet på å bli flydd til Oslo. Jeg plasserte dem som spanske med sin nøttebrune hud og svarte glatte pomadesleiker. De hadde i det hele tatt veldig lite norsk over seg, verken i oppførsel – med verdensvant gestikulering, himling med øyne osv. – eller fasade – med svartsminkede øyne, svære diamantbesatte 3000kroners-solbriller som hårbøyler, gullkjeder, ringer og armbånd, Armani og whatnot av merker på alt fra sandaler til flagrende silkeplagg. Og selvsagt med sin serie av Louis Vuitton-bager – av typen brun med LV-initialer – i orden. De var rett og slett et imponerende syn, og jeg tok dem intuitivt for å være supergutter i et designerish-aktig yrke med millioner på bok. Jeg sto aldri nær nok til å høre dem snakke, men hadde allerede konkludert at disse måtte være på vei til Norge for et superoppdrag i en eller annen sjanger.

Vel hjemme – i ankomsthallen på Gardermoen skjønte jeg at settingen ikke lenger var med våre venner. Og at de selv heller ikke hadde tatt dette med i beregningen. En lang reise hadde gjort sleikene slappe og brunfargen bleik. De så slett ikke spanske ut lenger og det glamorøse var forduftet. Blikkene deres gikk mer ned i bakken enn opp. Designerskotupper sparket malplassert mot rulletrappen ned mot passkontrollen. De hadde gjennomgått en ekstrem forvandling fra å være kontrollerte verdensmestre til å bli keitete unggutter – med oppheiste skuldre og flaue blikk. Det kalde, grå Norge ga dem ikke lenger rammen de trengte til å føre seg som verdens sentrum, slik Palma tydelig gjorde for dem. Kalde, grå Norge hadde gitt dem en rett venstre.

Og da jeg ble stående å vente ved bagasjebåndet, sto de der ved siden av meg med et par lett koffertkrøllete olajakker over silkeskjortene. Det var da jeg hørte dem snakke for første gang. Med spede stemmer i bred dialekt delte de sine ferieopplevelser med hverandre: – Den derre spanske MacDonaldsen trur jeg faen meg må bruke rottekjøtt i burgerne sine, asså. Jeg ække god i magan ennå jeg. – Det var jævla dumt at vi svidde av nesten alle penga på den designerkofferten, hæ? Trur bare det er en piratkopi også for søren. – Nå blire vel å ta noen ekstra nattevakter på Statoil, Jan-Gunnar?

Setting is everything.