Det skulle være en enkel ting å kombinere:
Å gå ned en flytrapp – og vinke. Men for George W. Bush gikk det visst veldig galt da han som nyinnsatt president prøvde seg på dette; den lille mannen med de enda mindre øynene snublet og falt (ikke ulikt slik han fortsatte sitt politiske virke).

Men multitasking har aldri vært menns sterke side, og Bush-historien er bare et lite knisefnise-eksempel et “svakt” kjønn fristes til å avvæpne med når hun skal markere seg litt. For vi utøver nemlig helt uanstrengt mange gjøremål samtidig; å strikke, spise, drikke vin, diskutere krig og fred og sånn med venninner mens bakhodet planlegger barnebursdag er, som ett eksempel, helt uproblematisk for kvinner.

Også i mange komplekse arbeidssituasjoner kommer multitasking godt med – uten at det har gavnet kvinner spesielt av den grunn. Nå sniker likevel slike talenter seg fram som stadig mer etterspurte også i arbeidslivet, og ikke bare til bruk i syklubb eller bak kjøkkenbenk. Så mens kvinner tar stadig nye markedandeler på menns enemerker med sine feminine egenskaper, snakker man til stadighet bekymret om mannsrollens skjebne, og om at guttene i den oppvoksende slekt ikke henger med i verken det ene eller andre som jenter.

Men nå har håpet meldt seg, i form av forfatteren Steven Johnsons teorier om godene ved moderne pop-kultur og nytten av TV-programmer, filmer og dataspill. Ikke bare som supplement til den tradisjonelt hyllede boklærdom, men som tildels overlegen bøkenes verden. Ifølge Johnsons referanser skal påvirkningen av innholdet i popkulturen ha brakt med seg en jevn IQ-stigning i berørt befolkning gjennom de siste par generasjoner.

Johnson vurderer særlig dataspill som så komplekse at den type deltagelse og bruk av intelligens som kreves av utøveren av disse gir en helt annen utvikling av hjernen enn hva lesing av en bok bidrar til. Et dataspill krever aktiv deltagelse gjennom mange parallelle oppgaver, utfordringer og problemstillinger som kun løses gjennom strategisk tenkning, utforsking, prøving og feiling. Blant annet.

Og det er her utvikling av multitasking kan ha sett dagens lys på gutterommet. For når Junior legger boka under puta straks mor er ute av rommet, og drar fram joysticken på PS2 for enten å knekke koder i Harry Potter-spillet, seire i Rally Monte Carlo, eller erobre verden i Civilization, ruller hjernen i gang mer drivstoff for fremtiden hans enn passiv stillelesing av en bok kanskje ville klart. Stadig ifølge den samme Johnson.

Som setter det hele på spissen, men fascinerer med sin argumentasjon og et etterlengtet forsvar for en hel kultur, som stort sett er blitt avfeid og disset som uintelligent, overfladisk og voldutløsende. For det er åpenbart at bøker og lesing ikke appelerer til alle, og at man altfor ensidig fokuserer på den overlegne verdien av dette i forhold til TV, film, dataspill – og ikke minst vanlig lek. Så lenge vi liker en tankegang om at vi alle er forskjellige og egner oss til ulike ting, er det også vesentlig å få øynene opp for at det finnes mange veier til Rom.

Min Ebba er i dag som 11-åring et sammensatt vesen som resultat av en ekstrem appetitt på både bøker og dataspill, men hvor man ser tydelig at de to har påvirket helt ulike sider ved hennes ferdigheter og interesser. Å se på f.eks. Lost med alle sine parallelle historier og skjebner, tallkoder og teorier er for henne åpenbart mer givende og bedre mat for hjernen enn en slapp episode av den trad’e en-linjes-dramaturgien i Columbo eller Canon som vi snek oss til å se på som barn.

Så for de som faller utenfor bøkenes fantastiske verden, og erstatter den med mer elektriske deler av popkulturen, er det håp for at multitaskingen som kreves i disse, utvikler en hel generasjon av problemløsere. For noen kom denne nyheten dog litt seint. Min mann sliter litt når han må føre en samtale med meg mens han samtidig skal sette på kaffen, ta ut av oppvaskmaskinen, eller sette på en videofilm for vesla. Men han er ganske god til både å se fotballkamp på TV og drikke øl samtidig – enda han ikke spiller dataspill. Men han er generelt rimelig glad i popkultur da!

Les Malcolm Gladwells omtale av Steven Johnsons bok “Everything Good Is Bad For You” (The New Yorker).