Du skjønne, snille, vakre Selman vår! Hvorfor måtte epilepsien bli så slem mot deg? Hver gang et anfall snek seg innpå deg kjempet du så tappert i mot, og forble like glad, like snill, god, leken og vilter.

Men denne gangen tapte du kampen mot krampene, du ble for sliten, Selmamor, du kjempet alt du hadde og det var mer enn noen søt vovs som deg burde blitt utsatt for. Ingen rakk å hjelpe deg, ingen klarte å gjøre smertene mindre eller få stanset krampene. Du måtte lide helt alene, stakkars, gode Selma!

Og ingen av oss rakk å si farvel til deg. Men åh! hvor du har gitt oss mange gode minner vi skal ta vare på! I nesten fem år fikk vi ha deg som vårt lykkeligste, mest takknemlige familiemedlem. Du elsket oss betingelsesløst, og alle mennesker og dyr (med unntak av de dustete, dominante schäferne). Du gjorde ikke en flue fortred (ja, forresten akkurat fluer likte du jo å jakte på når de buzzet i vinduskarmen).

Men endene i elva lot du i fred, alle barn lot du klappe deg, hundekompiser ville du hilse og snuse på, og mange av dem ville du leke med. Da løp du lykkelig rundt og fintet de andre, kjapp som du var – lenge. Men de siste par årene ble du litt for tung. Vet.høyskolen ville sette deg på diett. Men det var vanskelig å passe på deg, for du spiste alt du kom over på gaten, og mye kom opp igjen. Du hadde en gedigen luktesans, som burde vært utviklet og brukt mer. Fra 10 cm under snø og skare gravde du opp en gammel, frossen brødskorpe, husker du? Så kvalifiserte du deg da også som narkotikahund i Tolldirektoratets test, som bare budsjettårsaker satte en stopper for ble noe av. Du kunne blitt noe stort, Selma! Men gudskjelov, du ble vår istedet.

Vi, som aldri ga deg nok tur, som småkranglet om hvem som skulle lufte deg om kvelden, som klaget på at du tigget for mye, røytet, tok for stor plass i bilen eller satt i veien. Som kjente på irritasjonen når du ikke kom på innkalling, bare fordi du hadde det som aller morsomst, fri og frank på gresslettene, på jakt etter noe spiselig i gammelt søppel, eller ivrig kartleggende av strøkets hundemarkeringer.

Molly hadde endelig sluttet å bli sint på deg fordi du i gjensynsglede nesten veltet lille henne hver gang vi kom inn døra hjemme, lå i veien for henne eller tok lekene hennes. Nå hadde hun et gryende kjærlig vennskap på gang med deg. Og så måtte du bli tatt fra oss akkurat nå, så brått og brutalt!

Men Ebba, hun var alltid bestekompisen din. Hver natt fikk du ligge i sengen hennes, det var dit du søkte deg hvis det var krangling eller mas i huset. Ebba var din helt spesielle venn, og dere to hadde en egen, spesiell kosestilling, der du lå med forbena og hodet opp i fanget hennes. Ebba brydde seg aldri om at du var skitten eller røytet. Så var det også bare Ebba sitt navn du omtrent tok “stand” på og løp for å finne hvis vi lekte søk.

Åh – vi skulle lekt så mye mer med deg, vennen! Du var verdens mest takknemlige for all oppmerksomhet, lek og tur. Du var en kløpper til å finne godbiter, og hoppe hindere Ebba laget for deg. Vi skulle tatt deg med på aguility-kurs! Der ville du rulet, Selma.

Merket du at en tur ut var på gang, eller bager ble pakket for å reise et sted, kunne man se forventningen din om å få bli med stige i deg. Og tilsvarende se skuffelsen tvinge deg tungt i gulvet flatt ut om du ikke fikk være med på noe og måtte være alene hjemme. Du hatet å være alene hjemme! Men bjeffet aldri.

Du var så vanvittig sosial og glad! Du var en drøm å gå på tur med, rapporterte tilbake hele tiden, ikke så mye for å si fra hvor du var, men bare for å dele gleden din med oss over å være ute sammen (for særlig veloppdragen var du ikke, lille venn:)

Og vi fikk mange fine turer, Selma! Sommere på sørlandet, påsketurer til Smuksjøseter, Barnåla, Godmobu og Spitsbergseter, Høvringen, Sognsvann, skiturer i Nordmarka, du og jeg alene til Kobberhaughytta med vaffeldeling, Rondvassbu i fjor sommer da du skremte sauemor, som stampet i bakken helt til du var trygt bundet på god avstand – hva visste vel den dumme sauen om hvor god du var – og Bjerkøya med Ebba og Jarle.

Nå er det gått fem dager siden jeg så deg sist, og savnet av deg er så utrolig stort. Når jeg står opp av sengen om natten, går jeg av gammel vane prøvende over det svarte kuteppet i tilfelle du skulle ligge utstrakt å sove der. Bena leter etter den varme kroppen din å lene seg på under middagsbordet, der du alltid lå og håpet at en og annen matbit skulle falle ned. Døren åpnes forsiktig når jeg kommer hjem for å forberede meg på din ivrige velkomst og gjensynsglede. Bildøren åpnes på klem så du ikke skal hoppe ut i veien. Vi låser som om vi har glemt noe om kvelden, du skulle jo luftes først, ingen labber skal motvillig bli vasket. Ingen våt snute kommer lenger prøvende og snuser i ansiktet og håret mitt hver halvtime fra kl. 6 om morgenen i håp om at menneskene dine snart skal stå opp og prate litt med deg. Ikke noe vannsøl i gangen fra skålen din – du drakk så grådige slurker vann den siste tiden, jeg hører akkurat den lyden så godt for meg. Og lydene du laget når vi virkelig koste med deg, ikke bare pliktskyldigst, men når du skjønte at vi dedikerte oss.

Du kom til oss to mnd. gammel, til Tine og Ebba i Grünersgate. Lynkjapt ble du stueren i en seig høst med mye trappeløping opp og ned tre eteasjer til gjørmete gresstuster du skjønte helt av deg selv skulle bli ditt nye toalett. Ulf passet mye på deg i Nissensgate også når jeg måtte ut å reise, og da du var snaue året flyttet vi til Fossveien, til nok en leilighet med en lang, trang gang.

I den hadde du sengen din mesteparten av tiden. Der sto matskålen din, og i den tok du rennefart i hver gang det gikk i døra – og lærte oss alt om hvor glad man kan være i noen, og at man burde vise det. Dét skal jeg ta med meg fra deg, Selma. Og i denne samme gangen startet de stygge, stygge krampene som så brutalt og urettferdig skulle stjele livet og all gleden din fra oss. Selma, vi elsket deg. Drøm litt om oss, og vit det når du nå skal få sove ut i hundehimmelen din, for alltid i fred for de vonde krampene.