Episkleritt, et overdrevent fancy navn for betennelse på alt det hvite i øynene, tvang meg i forrige uke til å legge linsene på hylla for en stund. De små plasttallerknene har aldri føltes bra å ikle hornhinnene likevel, men de har nå engang latt meg se skarpt og få oversikt nok til å ikke gå forbi naboen på gata uten å hilse høflig. Men følelsen av å rykke med seg litt av øyet hver kveld har ofte fått meg til å lure på sunnheten og viktigheten av disse små bløte dingsene. De virker liksom ikke fullt så uskyldige som optiker’n vil ha det til når de krymper seg til små biter av beinhardt glass straks de er ute av øyet, etter omtrent to sekunder uten tårevæske.

Så med ikke mer enn ca minus 2 (+/-) nærsynthet, og kun småripete kjerringbriller fra 90-tallet som alternativ, valgte jeg å prøve livet uten synskorrigering. Og det ble rett og slett en ganske avslappet og hyggelig tilværelse! Jeg vil gå så langt som å påstå at verden kunne vært et fredeligere sted dersom vi alle hadde gått rundt med litt ukorrigert nærsynthet. Iallfall for følsomme sjeler som meg.

For jeg er av typen som skvetter av et bryskt blikk fra en forbipasserende på gata, eller kan få en god plussdag til å gå i minus av at litt for mange tomme, stumme ansikter ser min vei på bussen. Og jeg har skjønt at jeg ikke er helt alene om å ha det sånn.

Og for dem kan jeg anbefale denne nærsynte tilværelsen. Å ferdes gjennom dagen uten å verken kunne eller måtte ta stilling til folks ansiktsuttrykk eller blikkretning er absolutt besnærende! Og ikke nok med fraværet av negativitet. Som bonus kommer antagelsen av at folk rundt meg er mer positivt innstilt til meg og verden enn det som er tilfelle – rett og slett fordi jeg jo ikke vet noe om det – og det resulterer i at jeg smiler mer enn jeg noen gang har gjort, små og store smil, til det meste jeg møter eller står og sitter ovenfor. Smiling and waiving som en annen idiot kanskje – men jeg skal love deg at du formelig kjenner hvordan hvert smil – og likegyldigheten til om smilet blir gjengjeldt – øker de positive vibbene i kroppen din!

Aller deiligst er kanskje fraværet av egen forfengelighet. Jeg ser rett og slett ikke særlig mye av hvordan jeg tar meg ut i speilet om morgenen uten linser. Litt tåkesyn visker ut rynker på et helt utrolig vis! Og med sminkeforbud sparer jeg masser av tid. Verden vil bedras. Jeg vil bedras. Stakkars naive meg. Ill never go back. Der ligger det komplette jålesammenbruddet og venter på meg straks jeg får linselov igjen.

Setting is everything. I dette tilfellet altså en radius på ca. halvannen meter.