H y t t e. I så mange år har det virket helt uoppnåelig. Helt siden min gamle bestefar (RIP) solgte barndommens ferieeparadis i Hallingdal, og hvertfall så lenge jeg har bodd midt i Oslos asfaltjungel, har suget etter et eget retrett-fra-eksos-sted sittet i magen.

Iherdig har jeg ad hoc-forsvart livet som tilsynelatende evig leietager i sommerhus og på påskefjell med at vi på den måten stadig fikk se nye steder. Og jeg har vel egentlig ikke sett noen ende på utforskingen av utleiemarkedet. Friheten til å dra på storbyturer, oppdage stadig nye perler på sørlandskysten og å spise seg gjennom late dager i skjønne leieobjekter i Bretagne, Provence og Toscana har likevel ikke kompensert for drømmen om et eget sted. Der man kunne parkere tannbørsten, gå til sengs i egne dyner, finne sine egne bøker og spill i bokhyllene. Et sted der man ikke hadde trengt å bruke halve ferien til å få oversikt over innholdet i kjøkkenskap og utfluktsmuligheter. Som barn opplever man en egen verdi i å komme tilbake til samme sted år etter år og kjenne egen utvikling i møte med det bestandige som et feriested representerer. Dette har jeg lenge ønsket for Molly og Ebba.

Så drømmen har sittet i – på tross av erkjennelsen av at det ikke var penger å oppdrive til egen hytte. Hytte. Det føles rart bare å skrive eller si det ordet nå – som om det har vært forbeholdt alle andre å slenge ut av seg – litt sånn nonchalant og overlegent: “Drar vel på hytta i helgen”. Slike fraser har alltid fått meg til å lure på om de med egen hytte egentlig forstår hvor heldige de burde føle seg.

Så ble det vår tur likevel. Sinnsyke boligpriser gjorde plutselig leiligheten så mye verd at banken nærmest banket på døra for å pantsette mer i den, og det er utrolig hvordan max løpetid og avdragsfrihet øker mulighetene til å leve i nuet. Så da ble det en råd likevel da drømmestedet plutselig kom seilende inn som en blå link i en agent-mail fra finn.no, satt opp mest for å gni litt salt i hyttedrøm-såret.

Bak blålinken lå det vakre bilder av en skjønn liten sak på Hadeland – bare 50 minutter fra byen, rett sør for Jevnaker – Åsbygda i Ringerike kommune. Blåne på blåne-utsikt mot Norefjell over nabobondens jorder med sauer og hester og whatnot – og starten på Nordmarka og blåmerkede løyper rett utenfor stuedøra. Morgenbad i bekken, og kakao i sofaen på 45 utrolig godt vedlikeholdte m2.

Fra en dag til en annen rakk vi visning og budgivning, og bare to dager senere ble vi erklært for hytteeiere på kontraktsmøte i Sandvika, uten egentlig å skjønne helt hva som hadde truffet oss. Men nå gleder jeg meg som en unge til å overta, jentene fryder seg, og jammen tror jeg ikke mr. U også synes det er litt småartig. Takk!