Jeg fikk en katt
som var tatt
for tidlig fra moren
Tafatt og forloren
som et egg
Kastet på dypet i kokende vann
Ufrivillig i fullt firsprang
Går i beina mine. Patter.
Minner meg om savnet av latter

Jeg stenger den ute om natten
Da krafser den som gal mot døren
til potene blør
Men slipper ikke inn

Og minner oss
om oss selv

Jeg byttet inn
mitt barns kjærlighet mot din

Alltid vil du representere
den som frarøvet meg mitt liv
Og kanskje nettopp derfor
elsker jeg deg

Vi vil alltid elske
på bekostning av dette

Du var ingen bra byttehandel
Hun gikk for det dobbelte av deg
Så nå får jeg elske deg hele tida
Og henne halve

Tenker du på at min kjærlighet til deg
ville vært umulig
uten dette offer

Og kanskje nettopp derfor
kan jeg elske deg som ingen før
har elsket

Fordi byttehandelen er levende i meg hver dag
og tvinger meg til aldri å glemme hvem du er

Du skjønne, snille, vakre Selman vår! Hvorfor måtte epilepsien bli så slem mot deg? Hver gang et anfall snek seg innpå deg kjempet du så tappert i mot, og forble like glad, like snill, god, leken og vilter.

Men denne gangen tapte du kampen mot krampene, du ble for sliten, Selmamor, du kjempet alt du hadde og det var mer enn noen søt vovs som deg burde blitt utsatt for. Ingen rakk å hjelpe deg, ingen klarte å gjøre smertene mindre eller få stanset krampene. Du måtte lide helt alene, stakkars, gode Selma!

Og ingen av oss rakk å si farvel til deg. Men åh! hvor du har gitt oss mange gode minner vi skal ta vare på! I nesten fem år fikk vi ha deg som vårt lykkeligste, mest takknemlige familiemedlem. Du elsket oss betingelsesløst, og alle mennesker og dyr (med unntak av de dustete, dominante schäferne). Du gjorde ikke en flue fortred (ja, forresten akkurat fluer likte du jo å jakte på når de buzzet i vinduskarmen).

Men endene i elva lot du i fred, alle barn lot du klappe deg, hundekompiser ville du hilse og snuse på, og mange av dem ville du leke med. Da løp du lykkelig rundt og fintet de andre, kjapp som du var – lenge. Men de siste par årene ble du litt for tung. Vet.høyskolen ville sette deg på diett. Men det var vanskelig å passe på deg, for du spiste alt du kom over på gaten, og mye kom opp igjen. Du hadde en gedigen luktesans, som burde vært utviklet og brukt mer. Fra 10 cm under snø og skare gravde du opp en gammel, frossen brødskorpe, husker du? Så kvalifiserte du deg da også som narkotikahund i Tolldirektoratets test, som bare budsjettårsaker satte en stopper for ble noe av. Du kunne blitt noe stort, Selma! Men gudskjelov, du ble vår istedet.

Vi, som aldri ga deg nok tur, som småkranglet om hvem som skulle lufte deg om kvelden, som klaget på at du tigget for mye, røytet, tok for stor plass i bilen eller satt i veien. Som kjente på irritasjonen når du ikke kom på innkalling, bare fordi du hadde det som aller morsomst, fri og frank på gresslettene, på jakt etter noe spiselig i gammelt søppel, eller ivrig kartleggende av strøkets hundemarkeringer.

Molly hadde endelig sluttet å bli sint på deg fordi du i gjensynsglede nesten veltet lille henne hver gang vi kom inn døra hjemme, lå i veien for henne eller tok lekene hennes. Nå hadde hun et gryende kjærlig vennskap på gang med deg. Og så måtte du bli tatt fra oss akkurat nå, så brått og brutalt!

Men Ebba, hun var alltid bestekompisen din. Hver natt fikk du ligge i sengen hennes, det var dit du søkte deg hvis det var krangling eller mas i huset. Ebba var din helt spesielle venn, og dere to hadde en egen, spesiell kosestilling, der du lå med forbena og hodet opp i fanget hennes. Ebba brydde seg aldri om at du var skitten eller røytet. Så var det også bare Ebba sitt navn du omtrent tok “stand” på og løp for å finne hvis vi lekte søk.

Åh – vi skulle lekt så mye mer med deg, vennen! Du var verdens mest takknemlige for all oppmerksomhet, lek og tur. Du var en kløpper til å finne godbiter, og hoppe hindere Ebba laget for deg. Vi skulle tatt deg med på aguility-kurs! Der ville du rulet, Selma.

Merket du at en tur ut var på gang, eller bager ble pakket for å reise et sted, kunne man se forventningen din om å få bli med stige i deg. Og tilsvarende se skuffelsen tvinge deg tungt i gulvet flatt ut om du ikke fikk være med på noe og måtte være alene hjemme. Du hatet å være alene hjemme! Men bjeffet aldri.

Du var så vanvittig sosial og glad! Du var en drøm å gå på tur med, rapporterte tilbake hele tiden, ikke så mye for å si fra hvor du var, men bare for å dele gleden din med oss over å være ute sammen (for særlig veloppdragen var du ikke, lille venn:)

Og vi fikk mange fine turer, Selma! Sommere på sørlandet, påsketurer til Smuksjøseter, Barnåla, Godmobu og Spitsbergseter, Høvringen, Sognsvann, skiturer i Nordmarka, du og jeg alene til Kobberhaughytta med vaffeldeling, Rondvassbu i fjor sommer da du skremte sauemor, som stampet i bakken helt til du var trygt bundet på god avstand – hva visste vel den dumme sauen om hvor god du var – og Bjerkøya med Ebba og Jarle.

Nå er det gått fem dager siden jeg så deg sist, og savnet av deg er så utrolig stort. Når jeg står opp av sengen om natten, går jeg av gammel vane prøvende over det svarte kuteppet i tilfelle du skulle ligge utstrakt å sove der. Bena leter etter den varme kroppen din å lene seg på under middagsbordet, der du alltid lå og håpet at en og annen matbit skulle falle ned. Døren åpnes forsiktig når jeg kommer hjem for å forberede meg på din ivrige velkomst og gjensynsglede. Bildøren åpnes på klem så du ikke skal hoppe ut i veien. Vi låser som om vi har glemt noe om kvelden, du skulle jo luftes først, ingen labber skal motvillig bli vasket. Ingen våt snute kommer lenger prøvende og snuser i ansiktet og håret mitt hver halvtime fra kl. 6 om morgenen i håp om at menneskene dine snart skal stå opp og prate litt med deg. Ikke noe vannsøl i gangen fra skålen din – du drakk så grådige slurker vann den siste tiden, jeg hører akkurat den lyden så godt for meg. Og lydene du laget når vi virkelig koste med deg, ikke bare pliktskyldigst, men når du skjønte at vi dedikerte oss.

Du kom til oss to mnd. gammel, til Tine og Ebba i Grünersgate. Lynkjapt ble du stueren i en seig høst med mye trappeløping opp og ned tre eteasjer til gjørmete gresstuster du skjønte helt av deg selv skulle bli ditt nye toalett. Ulf passet mye på deg i Nissensgate også når jeg måtte ut å reise, og da du var snaue året flyttet vi til Fossveien, til nok en leilighet med en lang, trang gang.

I den hadde du sengen din mesteparten av tiden. Der sto matskålen din, og i den tok du rennefart i hver gang det gikk i døra – og lærte oss alt om hvor glad man kan være i noen, og at man burde vise det. Dét skal jeg ta med meg fra deg, Selma. Og i denne samme gangen startet de stygge, stygge krampene som så brutalt og urettferdig skulle stjele livet og all gleden din fra oss. Selma, vi elsket deg. Drøm litt om oss, og vit det når du nå skal få sove ut i hundehimmelen din, for alltid i fred for de vonde krampene.

I midten av hver ukes lørdagsutgave av Dagsavisen ligger det gjemt en liten skatt: Et spesialredigert innstikk med noen av de beste og viktigste artiklene fra siste ukes New York Times, av mange vurdert som verdens beste avis. Så heldig går det an å være!

Mens amerikanerne må slepe fire-fem kilo med NYT inn fra dørmatten i helgene (gudene vet hvordan de klarer å rekruttere avisbud der borte) – med godbitene stuet bort innimellom tusenvis av annonser og featurebilag og reklameinnlegg, kan vi forsyne oss av dette lille annonsefrie sølvfatet som ikke engang merkes under armen på vei hjem fra kiosken.

Ikke vet jeg hva Dagsavisen må betale for dette, men finnes det rettferdighet igjen i verden og en viss interesse for å bli skikkelig opplyst i dette landet, burde de få mange nye kjøpere for tiltaket. De mange som klager over VG og Dagbladets navlebeskuing, og som leser gjennom, lytter og ser på mange ulike kilder og medier i håp om å få med seg det viktigste – kan her få de viktigste kommentarene og innfallsvinklene til verden – som ellers ikke er ikke så lett tilgjengelig uten å slutte i jobben og sette bort ungene for å finne nok tid.

I en tid der det gamle uttrykket information overload ikke engang føles dekkende for alt vi føler vi må gjennom hver dag uten å få hodepine og dårlig samvittighet, er det utrolig hvordan denne lille lefsa på 16 tabloidsider fyller opp tenketanken på et blunk, så og si. Valuta for penga, tiden brukt og kildevalg!

Denne uken ble jeg opplyst om bl.a. dette:

Kinesiske studenter blir hyret inn i hundretall som moderatorer i universitetenes internettforum, for å sensurere og styre samtalene vekk fra ‘skadelig informasjon’. Dette som et ledd i myndighetenes kontroll med påvirkning og bruk av nettet. “A harmful-information defense system” kaller de det selv…

En ny Philips-patent skal prøve å forhindre overspoling av reklamen i opptak av TV-programmer på DVD-spillere (patentet jammer spoleknappen i fjernkontrollen med mindre man betaler en egen avgift som kompensasjon). Trolig er dette bare én i rekken av flere nye tiltak for å prøve å hindre massive tap for den amerikanske TV-industrien i fremtiden – en stadig større bekymring.

Om det blir Google eller Microsoft som vinner den tilspissede kampen om databrukerne i fremtiden ble foreslått vurdert ut fra et blikk på skjebnen til de største amerikanske selskapene gjennom historien, for om mulig å lære av det som gjorde utslaget for at en bedrift vant et marked foran en konkurrent.

Asiatiske kvinner er på en hudblekings-galei, der hvit hud etterstrebes av så mange som fire av ti kvinner. Et hav av ulike produkter tilbys, ikke bare for ansiktet, men for armhuler, brystvorter mm. Reklamekampanjer med payoffs som ‘White og wrong’ kompletterer bildet av den grelle trenden. Illegale, skadelige kremer tilbys billig til de fattige, som får store hudskader og plager.

En oversikt i ord og grafikk over verdens energiforsyningslinjer fremover, der det følger mye ny innflytelse og makt i kjølvannet.

Ikke altfor mange av disse sakene ville kommet gjennom nåløyet på VG-desken…

Julen 2005 gikk av stabelen uten Ebba, som forlot oss og Oslo til fordel for to late uker i Karibien. Sammen med Jarle møtte hun bestevenninne Frigg og familien – på seiltur “jorda rundt” med en gammel redningsskøyte i ett år.

Mens vi gikk til kirken i sørpesnø og dyttet innpå pinnekjøtt og ribbefett, slapp Ebba unna hele jakten på julestemning på Martinique, Barbados og Bequia der hun badet, lekte og spiste kokosnøtter under solen.

Da Ebba kom hjem til oss igjen, hadde hun fått fregner og 52 rastafletter over hele hodet, flettet av en dame på stranden på Bequia i løpet av en snau time for 180 kroner (!).

Og vel tilbake i Oslo, ble Ebba nesten en fremmed fugl i den rå januarkulda, og brukte nok litt tid på å omstille seg, både til tiden og været…

Men ganske vakker da!

25. februar fikk Molly snøkontakt med sine første ski – midt i en proffkombinertcup i Holmenkollen. Stolt som en høne stavret hun stilfullt bortover sletta med flunkende nye røde ski med snømannlogo på fra Madshus, innkjøpt samme dag. Når bortover ble til nedover datt rompa bakpå, men det syntes Molly bare var gøy!

Etter endt dyst ute, fortsatte skigåingen et par-tre runder inne i leiligheten hjemme.
Ut eller inn på tur – aldri sur! Øvelse gjør mester – på alle underlag…

Gjennom tre år har jeg vært ledende i nattasang-sangermarkedet i Fossveien 10a. En prestasjon å ta med seg i livet når man deler hus med både popstjerne-Ulph og korsanglerken Ebba.

Molly vil kun ha mamma til å synge for seg når det skal legges. “Mamma synge!”
Bare når jeg ikke er tilgjengelig tar hun lettere motvillig til takke med andre sangere. Denne entertainerstatusen nyter jeg selvsagt stort så lenge jeg kan, for en dag blir Mollys ører såpass fintunet at de skjønner at verken stemmen eller reportoiret er det beste familien har å by på.

Reportoiret har hatt en fast stamme av sanger i snart tre år, med tilskudd av noen nye og sesonginnslag underveis. Ikke at jeg har trodd at det har spilt så stor rolle for Molly, som har ligget der like stille noe sånt som 1000 kvelder på rad med en noe repetitiv playliste på programmet (slå den, Bono eller Madonna).

Og mens jeg har trodd at favorittstempelet mitt på kveldstid handlet om generell mammabonding, og at Molly har vært mest opptatt med å kverne dagen og finne søvnen, har hun istedet ligget og lyttet intenst til melodiene og ikke minst hvert ord i tekstene.

For helt plutselig en kveld i forrige uke, begynte Molly å synge med, ikke litt her og noen ord der – men hvert eneste ord på alle sangene – og med fullstendig call på alle melodiene! Et kjærkomment bidrag for meg og ørene mine, som stadig oftere har kjent på tålegrensen for min egen sangstemme. At Molly nå har nesten mer energi ved endt sangstund enn når vi begynner får være så…

Dette er hva Molly har lært seg tekstene til:
Fola fola blakken
Herr president
Byssan Lull
Jeg er havren
Kumbayah
Sov nå lille Mollymor
Når trollmor har lagt sine elleve små troll
Blåbærturen
Det bor en baker
Romjulsdrøm
Blålokk
En blånissekveld
Hvis du og jeg blir venner
Glade jul
Deilig er jorden
Bakermester Harepus
Lille måltrost
What shall we do with the drunken sailor
My Molly went over the ocean
Fader Jakob
Kjære gud jeg har det godt
So ro lille mann

Ikke dårlig tekstreportoir for en snau 3åring 🙂

Jeg liker å tenke, og trenger å tro, at det finnes noen få institusjoner og ildsjeler igjen i verden som står fjellstøtt imot all kommersialisering og forfall. Som ikke lar seg rikke av noe, men står som lysende idealer når vi andre tramper taktfast avgårde inn i egosentreringens rike.

Men hva gjør så disse når de ikke lenger makter å nå fram til mange nok av oss for å få tilstrekkelig støtte i sitt arbeid? Når vanlige annonsekampanjer og julegavelapper med giroer ikke lenger vekker noen reaksjon eller respons? De kan synke så langt ned i gjørma som Røde Kors har gjort ved å lansere et humanitært kredittkort. To skrikende motstridende ord er satt sammen til ett begrep. I regi av verdens største humanitære organisasjon. Og med payoffen: Unn deg selv noe du ønsker deg – hjelp en i nød samtidig.
Oh my.

På busser og trikker henger det nå Røde Kors reklameplakater med bilder av gode mennesker (ja jeg vil påstå at de har plukket ut så koslig utseende mennesker som mulig). Her bedyrer ildsjelorganisasjonen at dersom jeg går til anskaffelse av deres nye idé, ville jeg kunne unne meg det meste, rett og slett go wild shopping, med god samvittighet – fordi 1 % av hvert kjøp gjort med kortet og en andel av årsavgiften går til Røde Kors – og trengende, fattige, syke, jordskjelv-, krigs-, og katastroferammede mennesker i hele verden.

Og jeg som hadde betalt for julegavelappene fra både Røde Kors, SOS Barnebyer og Blindeforbundet og tenkte jeg skulle kunne feire jul med god samvittighet av det alene.
Oh my, oh my.

Det skulle være en enkel ting å kombinere:
Å gå ned en flytrapp – og vinke. Men for George W. Bush gikk det visst veldig galt da han som nyinnsatt president prøvde seg på dette; den lille mannen med de enda mindre øynene snublet og falt (ikke ulikt slik han fortsatte sitt politiske virke).

Men multitasking har aldri vært menns sterke side, og Bush-historien er bare et lite knisefnise-eksempel et “svakt” kjønn fristes til å avvæpne med når hun skal markere seg litt. For vi utøver nemlig helt uanstrengt mange gjøremål samtidig; å strikke, spise, drikke vin, diskutere krig og fred og sånn med venninner mens bakhodet planlegger barnebursdag er, som ett eksempel, helt uproblematisk for kvinner.

Også i mange komplekse arbeidssituasjoner kommer multitasking godt med – uten at det har gavnet kvinner spesielt av den grunn. Nå sniker likevel slike talenter seg fram som stadig mer etterspurte også i arbeidslivet, og ikke bare til bruk i syklubb eller bak kjøkkenbenk. Så mens kvinner tar stadig nye markedandeler på menns enemerker med sine feminine egenskaper, snakker man til stadighet bekymret om mannsrollens skjebne, og om at guttene i den oppvoksende slekt ikke henger med i verken det ene eller andre som jenter.

Men nå har håpet meldt seg, i form av forfatteren Steven Johnsons teorier om godene ved moderne pop-kultur og nytten av TV-programmer, filmer og dataspill. Ikke bare som supplement til den tradisjonelt hyllede boklærdom, men som tildels overlegen bøkenes verden. Ifølge Johnsons referanser skal påvirkningen av innholdet i popkulturen ha brakt med seg en jevn IQ-stigning i berørt befolkning gjennom de siste par generasjoner.

Johnson vurderer særlig dataspill som så komplekse at den type deltagelse og bruk av intelligens som kreves av utøveren av disse gir en helt annen utvikling av hjernen enn hva lesing av en bok bidrar til. Et dataspill krever aktiv deltagelse gjennom mange parallelle oppgaver, utfordringer og problemstillinger som kun løses gjennom strategisk tenkning, utforsking, prøving og feiling. Blant annet.

Og det er her utvikling av multitasking kan ha sett dagens lys på gutterommet. For når Junior legger boka under puta straks mor er ute av rommet, og drar fram joysticken på PS2 for enten å knekke koder i Harry Potter-spillet, seire i Rally Monte Carlo, eller erobre verden i Civilization, ruller hjernen i gang mer drivstoff for fremtiden hans enn passiv stillelesing av en bok kanskje ville klart. Stadig ifølge den samme Johnson.

Som setter det hele på spissen, men fascinerer med sin argumentasjon og et etterlengtet forsvar for en hel kultur, som stort sett er blitt avfeid og disset som uintelligent, overfladisk og voldutløsende. For det er åpenbart at bøker og lesing ikke appelerer til alle, og at man altfor ensidig fokuserer på den overlegne verdien av dette i forhold til TV, film, dataspill – og ikke minst vanlig lek. Så lenge vi liker en tankegang om at vi alle er forskjellige og egner oss til ulike ting, er det også vesentlig å få øynene opp for at det finnes mange veier til Rom.

Min Ebba er i dag som 11-åring et sammensatt vesen som resultat av en ekstrem appetitt på både bøker og dataspill, men hvor man ser tydelig at de to har påvirket helt ulike sider ved hennes ferdigheter og interesser. Å se på f.eks. Lost med alle sine parallelle historier og skjebner, tallkoder og teorier er for henne åpenbart mer givende og bedre mat for hjernen enn en slapp episode av den trad’e en-linjes-dramaturgien i Columbo eller Canon som vi snek oss til å se på som barn.

Så for de som faller utenfor bøkenes fantastiske verden, og erstatter den med mer elektriske deler av popkulturen, er det håp for at multitaskingen som kreves i disse, utvikler en hel generasjon av problemløsere. For noen kom denne nyheten dog litt seint. Min mann sliter litt når han må føre en samtale med meg mens han samtidig skal sette på kaffen, ta ut av oppvaskmaskinen, eller sette på en videofilm for vesla. Men han er ganske god til både å se fotballkamp på TV og drikke øl samtidig – enda han ikke spiller dataspill. Men han er generelt rimelig glad i popkultur da!

Les Malcolm Gladwells omtale av Steven Johnsons bok “Everything Good Is Bad For You” (The New Yorker).