H y t t e. I så mange år har det virket helt uoppnåelig. Helt siden min gamle bestefar (RIP) solgte barndommens ferieeparadis i Hallingdal, og hvertfall så lenge jeg har bodd midt i Oslos asfaltjungel, har suget etter et eget retrett-fra-eksos-sted sittet i magen.

Iherdig har jeg ad hoc-forsvart livet som tilsynelatende evig leietager i sommerhus og på påskefjell med at vi på den måten stadig fikk se nye steder. Og jeg har vel egentlig ikke sett noen ende på utforskingen av utleiemarkedet. Friheten til å dra på storbyturer, oppdage stadig nye perler på sørlandskysten og å spise seg gjennom late dager i skjønne leieobjekter i Bretagne, Provence og Toscana har likevel ikke kompensert for drømmen om et eget sted. Der man kunne parkere tannbørsten, gå til sengs i egne dyner, finne sine egne bøker og spill i bokhyllene. Et sted der man ikke hadde trengt å bruke halve ferien til å få oversikt over innholdet i kjøkkenskap og utfluktsmuligheter. Som barn opplever man en egen verdi i å komme tilbake til samme sted år etter år og kjenne egen utvikling i møte med det bestandige som et feriested representerer. Dette har jeg lenge ønsket for Molly og Ebba.

Så drømmen har sittet i – på tross av erkjennelsen av at det ikke var penger å oppdrive til egen hytte. Hytte. Det føles rart bare å skrive eller si det ordet nå – som om det har vært forbeholdt alle andre å slenge ut av seg – litt sånn nonchalant og overlegent: “Drar vel på hytta i helgen”. Slike fraser har alltid fått meg til å lure på om de med egen hytte egentlig forstår hvor heldige de burde føle seg.

Så ble det vår tur likevel. Sinnsyke boligpriser gjorde plutselig leiligheten så mye verd at banken nærmest banket på døra for å pantsette mer i den, og det er utrolig hvordan max løpetid og avdragsfrihet øker mulighetene til å leve i nuet. Så da ble det en råd likevel da drømmestedet plutselig kom seilende inn som en blå link i en agent-mail fra finn.no, satt opp mest for å gni litt salt i hyttedrøm-såret.

Bak blålinken lå det vakre bilder av en skjønn liten sak på Hadeland – bare 50 minutter fra byen, rett sør for Jevnaker – Åsbygda i Ringerike kommune. Blåne på blåne-utsikt mot Norefjell over nabobondens jorder med sauer og hester og whatnot – og starten på Nordmarka og blåmerkede løyper rett utenfor stuedøra. Morgenbad i bekken, og kakao i sofaen på 45 utrolig godt vedlikeholdte m2.

Fra en dag til en annen rakk vi visning og budgivning, og bare to dager senere ble vi erklært for hytteeiere på kontraktsmøte i Sandvika, uten egentlig å skjønne helt hva som hadde truffet oss. Men nå gleder jeg meg som en unge til å overta, jentene fryder seg, og jammen tror jeg ikke mr. U også synes det er litt småartig. Takk!

alt ditt
som du motvillig later som
du frivillig deler
du vokter det likevel
og tror jeg ikke ser det

men alt du kaller ditt
er mitt allerede

ufrivillig

Lær meg barneblikket
som aldri viker
for annet enn sin egen undrings metning
Ser et univers uten krav om mening

Åpner seg mot verden
Truer ingen, inviterer inn
til et vidåpent sinn
Uten behov for oversikt
uten frykt for ikke å bli likt

Jeg mistet troen på kjærligheten
Den store
som skulle vare inn i evigheten
Kanskje den falt ned
og gjemte seg blant brødsmulene
på kjøkkengulvet et sted
Og knaset når vi gikk
om morgenen

Av og til trodde jeg det lå gjemt inneklemt
i mellomrommet mellom fortennene dine
Uteglemt
i morgenrushet
For det smakte beskt
av for lenge gjæret korn
når jeg kysset deg

Jeg er besatt
av det jeg ville fra
Kommer kanskje ingen vei uten å dra
tilbake til start
Men det er ikke det jeg vil
Så jeg står på stedet hvil
For jeg har gått meg vill
i mitt tusen-biters puslespill
Jeg kjenner ikke fargen på brikken som er borte
Den har en nyanse mellom det grå og det sorte

Du kan ikke hjelpe meg å lete
Jeg har pushet det for langt allerede
Men det skal du vite
at jeg jobber med slitet
Du syns vel det er en vaklende oppvisning
i manglende overbevisning
Hvor bør jeg lete – og tror du jeg finner
noe annet enn ubrukelige minner
Så jeg står på stedet hvil
selv om det er det siste jeg vil

Forstår du det der du lever midt i
din egen virtual reality
Taus og uvirkelig

Jeg har krysset en linje
og nå vil jeg forsvinne
Ikke komme hit igjen
før jeg blir kvitt lengselen
Eller lært meg å leve
med den