Så har min vakre lille førstefødte spadd unna 11 år av livet sitt! Når jeg ser på henne og alt hun er blitt skjønner jeg at det nødvendigvis er gått noen år siden hun hadde form av småtass med smokk og bleie. Men noe i meg skriker likevel ‘hjelp!’ når jeg ser an min egen utvikling og gjøren og laten i de samme årene, og ikke helt finner igjen den samme bratte læringskurve og formøkningen dagens bursdagsbarn har hatt.

Men min glede over gaven Ebba skulle få var desto større i dag! Flysendt fra Shanghai via Amsterdam kom den lille, hvite 12tommers iBooken fram akkurat i tide til bursdagsferiring i dag, og gjett om Ebba har vært nysgjerrig! Og jeg om mulig, enda mer, på hennes reaksjon på familiens superhemmelige spleiselag. Og Ebba ble strålende glad og lykkelig (bildet). Jeg kan ikke tenke meg noen som fortjener sin egen lille mac mer enn henne, som i de siste ukene både er blitt superbruker på Skrivebua og mest leste blogger på SOL.

Den erfarne mac-mor gikk likevel bedrevitende i gang med introduksjonstips om bruk og nyttegjøring av vidunderet. Halvveis ut i foredraget om fortreffeligheten ved programmers hjelp-sider, gikk det opp for meg: Dette kom Ebba til å finne ut av mye kjappere, bedre og mer tilpasset sine behov på egen hånd – med sin helt egne, pragmatiske, prøve-og-feile-tilnærming til teknologi, milevis fra min egen nøysomme, høflige, ærbødige, nærmest ydmyke, holdning til ny tech.

Maset om å få låne data’n er historie. Bekymringene handler nå om hva hun, som enehersker over egen maskin på eget rom, kan snuble borti. Internett ble plutselig uhorvelig mye større i dag. Men jenta ble da også 11 år. Så da frykter jeg kanskje bare dagen jeg blir endelig parkert og forbigått i data og nett-kunnskap. Jeg får nyte autoriteten de siste, skarve ukene…

Nylig så jeg den kritikerroste norske (beinknuservoldelige) actionfilmen Izzat på kino (bare hør lyden som ledsager åpningen av filmens hjemmeside, så får du en idé om voldsnivået).

Den traff meg i hjertet og hodet, og er noe av det bedre jeg har sett av norsk film på svært lenge. Særlig er foto, klipp og bruk av musikk meget bra, men også manusets autensitet og hovedrolleinnehaver Emil Mawras intense nærvær på lerretet bidrar til god film. De er mange som har brukt lang tid på å lage denne filmen, for å sikre nettopp troverdigheten i en historie som aldri før er blitt fortalt i Norge. Og resultatet sitter i deg i lang tid.

Men én ting plaget meg voldsomt under hele filmen: Den intenst basstunge voiceoveren til Zahid Ali (som forøvrig ble “avslørt” av VG etter at filmen selv prøvde å gi inntrykk av stemmen tilhører den engelsk-norske skuespilleren Mawra). Voiceover kan fungere – men da som et absolutt nødvendig supplement til filmens historie. I Izzat gjør den ikke annet enn å legge seg fortyrrende over det man selv ser og opplever på lerretet. Resultatet er at man frarøves sin egen opplevelse og tolkning av det man ser – som jo nettopp er en stor del av gleden ved å se film.

Den nydelige åpningsscenen skildrer to unge, pakistanske brødre som går nedover gaten på Grünerløkka med sin far, og stadig må stoppe opp å vente til det kjedsommelige på faren, som hilser og prater med alt og alle – og deretter drar guttene med inn i en klesbutikk, der de desperat prøver å overtale faren til å gi dem Levis jeans – framfor rosa cordbukser på tilbud (som de ender opp med). Tidskoloritten fra tidlig 80talls-Oslo på løkka er perfekt gjenskapt, og hele filmen og stemningen kunne virkelig ha satt seg i meg nettopp med dette – hadde det ikke vært for Alis invaderende og overforklarende voiceover som i detalj forteller oss hva som skjer og hva guttene tenker og føler.

I filmens sluttscene får man “endelig” en slags forklaring på hele grepet med voiceover – at det er nettopp den historien denne stemmen har fortalt – som er den hovedpersonen har gjengitt for en sosionom på Ullersmo, som skal vurdere om vår mann er klar for friheten og har tatt inn over seg det som er skjedd ham i livet.

At denne altoverskyggende fortellerstilen kan se ut til å være valgt for å kunne avslutte med dette – forsåvidt ganske gode – dramaturgiske poenget – er en fattig trøst, og mest ironisk, for en film som – uten voiceover – virkelig kunne ha dratt oss inn i dette gangsterhelvetet og etterlatt oss enda litt mer berørt – på våre egne premisser. Menneskene på lerretet blir fjernere for de i salen, med en basstung ‘vegg’ stående å mase midt i veien.

Da Mollys englelokker måtte ofres på kjøkkenbenken nylig – for bedre utsyn for vesla – var min eneste bekymring å få henne til å sitte stille så ikke den sløve kjøkkensaksen skulle ta et øre eller øyevipp.

Helt til fotografen kom forbi og tørt kommenterte at Molly moret seg med den største kjøttkniven fra magnetholderen på veggen. Til tonene fra Sarah Salami…

Nederst til høyre en lykkelig engle-Molly før frisørtimen, enda med sin utdelte friyre i behold…

PS. Ikke prøv dette hjemme heller…

“Kan jeg låne data’n?” I sju år har forespørselen om å låne mac’ene i huset kommet tilnærmet daglig fra Ebba. Hyggelig, men ikke alltid passende for maskineierne, som med hjemmekontor, designing og musikkomponering ikke alltid har klart å sette sine egne behov til side for podens utvikling. Men Ebba har nok likevel klart å legge ned mer tid på data&nett enn de fleste av sine jevnaldrende.

Allerede i 3-årsalderen (97) startet hun – forholdsvis pionertakter-aktig. Første tilholdssted ble selvsagt SOL Barn & ung, der hun pløyde gjennom innholdet fra a til å, med stadig støere kontroll på mus og ferdigheter. Senere fikk nettspill konkurranse av GameBoy og PS2, men ikke mer enn at Ebba utviklet en utrolig evne til å orientere seg i spill, tester og konkurranser for barn. Interessen ble opprettholdt ved at hun stadig kom over nye og mer utfordrende spill.

Typisk for barn var Ebba som regel lojal mot ett nettsted av gangen. Etter SOL Barn var det Jetix.no som lenge la beslag på hennes tid, og i en periode var onlinespilling på Start.no med de gode gamle BackGammon og Othello det helt store (inkl. live chatting med motspilleren, noe mamma ikke alltid var like begeistret for…)

Men barn blir latere, om ikke dummere med årene. Så Ebba forsto etterhvert verdien av spillarkiv som 123spill.no og SOL Spill, der hun overlot letingen og kvalitetsvurderingen til andre, og gratis forsynte og gledet seg over stadig nye spill i basene der.

Ebbas appetitt har imidlertid også inkludert bøker – og skriving av egne tekster – dikt og historier. Uten sans for kjedelig logikk og sannsynlighet, har fantasien hennes blomstret i alle år. Til pur fryd for meg – og lærere som har vært fantastiske til å backe opp fortellergleden og kreativiteten, fremfor å slå ned på skrivefeil og logiske brister.

Masingen om å låne mac’en har fortsatt. Men nå er det ikke nettspill som gjelder, men skrivegleden som har møtt nettet! Gjennom et fantastisk flott, norsk nettsted ved navn Skrivebua, drevet av Norland Fylkesbibliotek. Da jeg var med på å inngå samarbeid med disse på SOL Barn & ung for 100 år siden, syntes jeg også prosjektet var vakkert, men hadde ingen anelse om hvilket omfang og popularitet dette ville kunne få.

Ebba har registrert seg under nicket ‘ebbis’, og har stolt fått publisert 31 tekster på seks dager (!) til basen. Med mulighet for kommentering av andre – som skjer i stor utstrekning – er Ebba blitt utrolig inspirert til å skrive mer og bedre. Her vanker ris og ros. Man får ‘venner’, som man kan legge opp link til i profilen sin. Og tekstene sendes inn på mail – eller SMS. Tjenesten er sinnsykt populær – og bak sitter noen (sikkert underbetalte) ildsjeler og godkjenner hver tekst til publisering 8-15 man-fre – og besvarer alle mulige og umulige spørsmål på mail, og backer up de unge skrivende.

Å se datainteressen utnyttes til noe så utviklende for Ebba som dette er ekstremt givende å være vitne til. Mange barn og unge har en enorm skrivetrang og -glede, og får med en tjeneste som Skrivebua utviklet og inspirert denne på en måte min generasjon bare kunne drømme om (drømmer funket forsåvidt også på et vis ;).

Det mest givende er kanskje at dette ikke bare handler om å “se sitt navn på trykk”, men også la seg fascinere av hva andre har skrevet. I disse selvhevdelsetider er dette verdt å ta med seg (det var gleden over noe fint en ung gutt hadde skrevet som fikk Ebba i gang).

Takk til ildsjeler bak steder som Skrivebua!

Denne kategorien, Wingpansyndrom, ble opprettet for å kunne ironisere litt over overflødige produkter av typen som skryter av å dekke behov ingen mennesker noengang visste at de hadde. Uttrykket slo meg som passende for fenomener som den gang på 90-tallet da det dukket opp en helt idiotisk stekepanne man kalte Wingpan – husker den?

Panna ble lansert med brask og bram og påstanden om å dekke et til da fullstendig ukjent behov for å holde baconet varmt et annet sted enn i kantene av stekepanna mens man stekte eggene. Wingpan hadde “vinger” som baconet kunne hvile på litt høyt hevet over resten, så eggene fikk regjerere panna uten forstyrrende elementer. Googling av ‘wingpan’ i dag gir 1 treff i Norge (et nick i en nettauksjon), og 58 treff i Verden – i hovedsak omhandlende fly og drager. Wingpan hadde ikke livets rett. Men siden 90-tallet har det dukket opp mange andre tilsvarende unyttige produkter, som sklir rett inn i min definisjon av wingpansyndrom. De skal jeg komme tilbake til en annen gang.

For nå skal det istedet handle om det komplette motstykket til en latterlig stekepanne i overfylte kjøkkenskap. Det virker kanskje fullstendig illusorisk å skulle tilfredsstille behovet for læremidler og utviklingsmuligheter for verdens fattige barn. Men i januar ble ideen om billige “trekkopp-PCer” til barn i u-land lansert, og nå har, ifølge verdens mest oppløftende sak i digi.no forleden, opphavsmannen til ideen, MIT-professor og IT-guru Nicholas Negroponte laget ferdig spesifikasjonene til en slik PC. Og denne geniale, idealistiske mannen har tenkt på alt! U-landsregjeringer skal få kjøpe PCen for 100 $ mot at de deler dem ut gratis til sitt lands fattige barn. Med en slik pris kan man våge å håpe at det er realiserbart. Prestisjen som følger av et slikt løft for sine egne, burde være motivasjon nok i bøtter og spann.

PCen skal ha internettaksess og man skal kunne kople flere PC-er sammen, bl.a. for at alle kan dele samme oppkopling. Skjermen skal kunne skrives på, samt vendes fra lavoppløselig fargeskjerm til høyoppløselig svarthvitt for lesing utendørs i sola! Hvilken fantastisk kreativ kar! Manglende tilgang på strøm er nydelig løst ved mulighet for et trekkopp-aggregat! Hoho!

Google er en av prosjektets støttespillere, og har lovet å realisere et pilotprosjekt i fem land, (Brasil, Egypt, Kina, Sør-Afrika og Thailand). Her skal opptil 15 millioner maskiner fordeles! Utgifter til salg, markedsføring og distribusjon, som utgjør halve prisen av vanlige bærbare, er noe dette prosjektet slipper helt. Kanskje blir Microsoft akkurat så furtne av at Linux er valgt som trekkopp-PCens OS, at de også kommer på banen for litt mindre profittaggresiv virksomhet? (ja, jeg vet Bill Gates deler ut masse penger til veldedighet, men likevel)…

Les mer på prosjektets nettsted.

Episkleritt, et overdrevent fancy navn for betennelse på alt det hvite i øynene, tvang meg i forrige uke til å legge linsene på hylla for en stund. De små plasttallerknene har aldri føltes bra å ikle hornhinnene likevel, men de har nå engang latt meg se skarpt og få oversikt nok til å ikke gå forbi naboen på gata uten å hilse høflig. Men følelsen av å rykke med seg litt av øyet hver kveld har ofte fått meg til å lure på sunnheten og viktigheten av disse små bløte dingsene. De virker liksom ikke fullt så uskyldige som optiker’n vil ha det til når de krymper seg til små biter av beinhardt glass straks de er ute av øyet, etter omtrent to sekunder uten tårevæske.

Så med ikke mer enn ca minus 2 (+/-) nærsynthet, og kun småripete kjerringbriller fra 90-tallet som alternativ, valgte jeg å prøve livet uten synskorrigering. Og det ble rett og slett en ganske avslappet og hyggelig tilværelse! Jeg vil gå så langt som å påstå at verden kunne vært et fredeligere sted dersom vi alle hadde gått rundt med litt ukorrigert nærsynthet. Iallfall for følsomme sjeler som meg.

For jeg er av typen som skvetter av et bryskt blikk fra en forbipasserende på gata, eller kan få en god plussdag til å gå i minus av at litt for mange tomme, stumme ansikter ser min vei på bussen. Og jeg har skjønt at jeg ikke er helt alene om å ha det sånn.

Og for dem kan jeg anbefale denne nærsynte tilværelsen. Å ferdes gjennom dagen uten å verken kunne eller måtte ta stilling til folks ansiktsuttrykk eller blikkretning er absolutt besnærende! Og ikke nok med fraværet av negativitet. Som bonus kommer antagelsen av at folk rundt meg er mer positivt innstilt til meg og verden enn det som er tilfelle – rett og slett fordi jeg jo ikke vet noe om det – og det resulterer i at jeg smiler mer enn jeg noen gang har gjort, små og store smil, til det meste jeg møter eller står og sitter ovenfor. Smiling and waiving som en annen idiot kanskje – men jeg skal love deg at du formelig kjenner hvordan hvert smil – og likegyldigheten til om smilet blir gjengjeldt – øker de positive vibbene i kroppen din!

Aller deiligst er kanskje fraværet av egen forfengelighet. Jeg ser rett og slett ikke særlig mye av hvordan jeg tar meg ut i speilet om morgenen uten linser. Litt tåkesyn visker ut rynker på et helt utrolig vis! Og med sminkeforbud sparer jeg masser av tid. Verden vil bedras. Jeg vil bedras. Stakkars naive meg. Ill never go back. Der ligger det komplette jålesammenbruddet og venter på meg straks jeg får linselov igjen.

Setting is everything. I dette tilfellet altså en radius på ca. halvannen meter.

Pappan min har nettopp laget en veldig fin plate med bandet sitt, Folk & røvere. Den heter Ting vi skal gjøre før vi dør – og både den og andre ting om Folk & røvere kan dere lese mer om på de nye hjemmesidene hans.

Mange aviser har skrevet om pappa og den nye platen i det siste, og i Aftenposten fikk jeg være med på bildet også! Det var gøy. Jeg liker sangene pappa lager kjempemye, og jeg kjenner igjen alle veldig godt nå (etter å ha måttet høre på dem i hele sommer:)! Når den fine trompeten setter i gang på sangen Polkagrisbikini, roper jeg Mamma synger! for det er den ene sangen hun har trallet litt på. Den likte de visst i en annen avis som heter Dagsavisen også, for der fikk mamma navnet sitt med i anmeldelsen! Det synes hun var veldig morsomt og rart. Men jeg liker nok Supermann-sangen best, og det har mange aviser gjort også. Men pappa ble nok glad for at de likte hans egen favorittlåt nesten like godt. Den heter Først måtte jeg finne deg, og på den synger pappa veldig fint. Den handler visst om mamma, men hun blir litt flau når han sier det til avisene.

Men jeg har visst hørt den nye platen så mye at jeg nesten er litt lei. Så nå for tiden hopper jeg helst i mamma og pappas seng til noen kjempefine sanger av Neil Young. Men favoritten er Sarah Salami og Ole Osts sang Hoi hoi hoi, for den handler om pirater og sånn som jeg synes er kjempetøft. Men jeg kan danse til det meste, da. Her om dagen var det kirkeklokkene i gamle Aker kirke som satte i gang rockefoten min!

Her ser dere forresten meg og pappa ved kjøkkenbordet hjemme, med høstsolen rett i øyet!

Hvordan er det mulig å hisse seg opp over blåjeans? Verdens mest geniale, anvendelige og allsidige plagg. Det enkeltplagg med flest varianter og kombinasjonsmuligheter. Et plagg elsket av og egnet for så ulike personligheter som Kjell Inge Røkke, James Dean, Bill Gates, Madonna – og meg. Men nå begrenset kun til helgebruk for min del.

For ledelsen der jeg jobber har i høst fått det så fatalt for seg at jeans er sleskt og sjusket, og har nå innført en ny kleskode. Shorts er fy. Den tar vi. Også at olabuksene ikke skal ha revner som da Morten Harket ble stor nok til å leke med saks. Litt stil må man ha. Vi kjøper det. Man kan ikke skjemme ut sin lønnsutbetaler heller. Men hvordan fant noen på i 2005 at cordbukser og t-skjorte (som da er tillatt) er mer forretningsfremmende enn pene jeans med boots og la oss si, en dressjakke?

Å ikke lenger få tillit til at man er oppegående nok til å kunne vurdere dette helt glimrende selv, føles mildt sagt litt klamt. Som da man som barn trodde at man hadde blitt stor da foreldrene endelig tok en med på råd, men så fikk høre etter en kort diskusjon at “vi hører hva du sier, men det blir som vi har bestemt”. En styring over personlig integritet som dette ligner jo farlig mye på det man flyttet hjemmefra som ung for å unnslippe. Evnen til å fatte det unike mangfoldet ved mulighetenes plagg ser ihvertfall ut til å ha forsvunnet på veien for et-par dressglade, finansutdannede ledere jeg kjenner.

For det er mange andre av oss som ikke er av den forfengelige, pyntede sorten menneske, og som ikke fikser å bruke en time hver morgen for å endevende garderobeskapet. Og som rett og slett ikke har særlig annet å ha på seg. Det er da jeansen alltid er redningen.

På de grå, tunge novembermorgenene, når man smyger meg langs hushjørnene med blikket i bakken på vei til bussen. Når man bare vil skli inn i mengden til man har våknet, og helst ikke vil synes. Ihvertfall ikke før lunsj. På slike dager er det fascinerende hvordan man alltid føler seg komfortabel i jeans. Og hvordan dette plagget kan dresses ned – men ikke minst opp.

For vi så jo bildene av Norges mest velkledde kvinne på by’n i sommer. Celina Midelfart ankom Oslos hotteste utested Südöst i 2000kroners jeans, høyhelte gullsko og matchende håndveske. Ikke akkurat sjusket. Men toppledere leser nok ikke Se & Hør i sommerferien heller. De maler hytta. I jeans.

PS. Og hva skjer med meg i helgene når jeg endelig kan trekke i olabuksa igjen? Jeg føler at jeg gjør noe galt! Sic.

En flyplass – det ultimate stedet for venting – er selvsagt også et perfekt sted å betrakte andre reisende som venter. Har man en hang til å lage historier om hvem noen er, hva de driver med, familieliv, lommebok, hva de har gjort i den ene enden av reisen og hva de skal i den andre kan man virkelig kose seg på en flyplass. Her er også den perfekte settingen for dem som gjerne vil vise seg fram som noe mer og annet enn de er til daglig. Her er man på utstilling og kommer ingen steder før boarding.

Om det legges litt sjel i det, kan man i transit enkelt bli gjenstand for oppmerksomhet og beundrende blikk. Fra mennesker man ikke kjenner og ikke vil kjenne, men som representerer en bredde av folk ute i (mer eller mindre) viktige ærend – og som alle egentlig har nok med seg selv. I sum gjør dette reisende til et lite krevende, men også spennende publikum. Og den oppturen blikk og beundring gir, er motivasjon god nok til å vise seg frem litt ekstra på en flyplass.

Men en forestilling som er skreddersydd for avreisested kan fort blekne og falle steinhardt til jorda på ankomstted. Særlig når man drar fra et varmt, sydlig land i oktober, og entrer et nær kaldt, folketomt og tåkelagt Gardermoen i andre enden av reisen. Det er da man burde ta med i beregningen at setting betyr alt.

På vei hjem fra storbyferie i Palma, Mallorca, var avgangshallens desiderte eyecatcher et ungt homsepar, som oss andre ventet på å bli flydd til Oslo. Jeg plasserte dem som spanske med sin nøttebrune hud og svarte glatte pomadesleiker. De hadde i det hele tatt veldig lite norsk over seg, verken i oppførsel – med verdensvant gestikulering, himling med øyne osv. – eller fasade – med svartsminkede øyne, svære diamantbesatte 3000kroners-solbriller som hårbøyler, gullkjeder, ringer og armbånd, Armani og whatnot av merker på alt fra sandaler til flagrende silkeplagg. Og selvsagt med sin serie av Louis Vuitton-bager – av typen brun med LV-initialer – i orden. De var rett og slett et imponerende syn, og jeg tok dem intuitivt for å være supergutter i et designerish-aktig yrke med millioner på bok. Jeg sto aldri nær nok til å høre dem snakke, men hadde allerede konkludert at disse måtte være på vei til Norge for et superoppdrag i en eller annen sjanger.

Vel hjemme – i ankomsthallen på Gardermoen skjønte jeg at settingen ikke lenger var med våre venner. Og at de selv heller ikke hadde tatt dette med i beregningen. En lang reise hadde gjort sleikene slappe og brunfargen bleik. De så slett ikke spanske ut lenger og det glamorøse var forduftet. Blikkene deres gikk mer ned i bakken enn opp. Designerskotupper sparket malplassert mot rulletrappen ned mot passkontrollen. De hadde gjennomgått en ekstrem forvandling fra å være kontrollerte verdensmestre til å bli keitete unggutter – med oppheiste skuldre og flaue blikk. Det kalde, grå Norge ga dem ikke lenger rammen de trengte til å føre seg som verdens sentrum, slik Palma tydelig gjorde for dem. Kalde, grå Norge hadde gitt dem en rett venstre.

Og da jeg ble stående å vente ved bagasjebåndet, sto de der ved siden av meg med et par lett koffertkrøllete olajakker over silkeskjortene. Det var da jeg hørte dem snakke for første gang. Med spede stemmer i bred dialekt delte de sine ferieopplevelser med hverandre: – Den derre spanske MacDonaldsen trur jeg faen meg må bruke rottekjøtt i burgerne sine, asså. Jeg ække god i magan ennå jeg. – Det var jævla dumt at vi svidde av nesten alle penga på den designerkofferten, hæ? Trur bare det er en piratkopi også for søren. – Nå blire vel å ta noen ekstra nattevakter på Statoil, Jan-Gunnar?

Setting is everything.

Ebba er så innmari lur! Jeg tror hun er det mest intelligente menneske jeg vet om. I går, f.eks. Fikk jeg dilla på Bubble Trouble på SOLs barneside, og trodde jeg hadde check på det hele. Så skal hun konkurrere mot meg og tar en omgang. Jeg skal i gang med å forklare henne hvordan hun burde spille for å treffe og få mest mulig poeng da jeg ser jeg at hun spiller på en helt annen måte enn meg. Og ser videre hvordan hun har opptil flere spesialiteter som ikke bare skyter mer treffsikkert, men jaggu har hun ikke strategi fra runde til runde, og intuitiv forståelse av hvordan boblene må legge seg for å i neste runde bli dratt med i nedskytningslasset. Jeg er mindre intelligent enn min 10årige datter. Flere eksempler følger:)